MIKE ANDERSEN
MIKE ANDERSEN
Live
Nordic Music Society
Et must i platesamlingen!
Det er så elegant og til fingerspissene riktig når den danske soul/blues-artisten, etter å ha spilt over 1000 konserter og gitt ut 5 album, slipper sitt første livealbum. Opptakene har funnet sted på hjemmebane i Danmark under hans såkalte «Home Tour» i mars ifjor.
Mike Andersen er populær også i Norge, hvor han og bandet har gjort en rekke konserter opp gjennom årene. Han har demonstrert gang på gang hvilken scenekarisma og hvilken energi og dedikasjon gitaristen, sangeren og showmakeren står for. Det du husker best fra hans konserter er nettopp den sterke kommunikasjonen med publikum, den nære kontakten, og det kommer heldigvis frem på hans nye livealbum også. Å lage gode livealbum er ikke så lett. Det å fange øyeblikket, stemningen, energien og selve nerven som oppstår mellom artisten og hans publikum er en kunst i seg selv.
Albumet fremstår lekkert lydmessig, slik du opplever ham på studioplate, men samtidig uprodusert og rett inn. Bare hør på hans nydelige «Raindrop in a drought». Det bevrer litt kantstøy i mikrofonene, pianoet ligger bak på scenen mens gitaren kommer langt foran. Slik det oppleves på en scene, ikke slik det ville blitt produsert i et studio. Det får frem magien enda bedre enn på studioplatene for meg. Det nakne og ærlige rett-til-tape uttrykket får frem mer av den nerven og de følelsene som allerede har gjort Mike til en favoritt for mange.
For meg er han sammen med navn som Donny Hathaway, Jarle Bernhoft, Robert Cray og Tad Robinson artister som binder sammen bluesen og en leken soulpower. Mike Andersen er ikke bundet til bluesen, men står på forskjellige føtter gjennom en konsert. Han er ikke en rendyrket bluesartist, om du skulle tro det. Hans soul-nerve er dyp, liksom han skjener over i jazzrytmer og gospel på drivende låter som «Yield not to temptation». Den følelsesladete og kall det gjerne feminine siden av soul/blues som Mike får frem når han er helt nede på sanger som «Over you» eller «Raindrop in a drought» treffer et publikum langt utenfor bluesen. Og definitivt kvinnene. Likeså forstår alle som har sett Andersen live at det ikke er mye feminint med den elegante artistens måte å ta scenen på. At han tar frem de mer følelsesladede sidene ved stemmen og viser frem sine feminine sider er bare en styrke i hans artisteri, og bredden og nerven i musikken hans kommer etter min mening bedre frem på dette livealbumet enn på noen av studioalbumene.
Han står dog med stamfoten i bluesen, og nerven i dette albumet understreker hvilken kraft han øser av i sitt repertoir. Et meget overbevisende livealbum med 10 av hans mest kjente konsertlåter fra åpningen med «Water my plants», til den funky «I wanna go» og til slutt den sterke konsert-closeren med «Let’s go get stoned». Klassikeren som The Coasters gjorde først i 1965 men som du kanskje først og fremst kjenner i sterke versjoner med Ray Charles og Joe Cocker (Woodstock). Mike avslutter albumet med et nytt bonusspor, spilt inn i studio. Den nye og ganske rå bluesrockeren «New drug» skiller seg positivt ut fra resten av livealbumet. Nesten John Lee Hooker-dyrisk!
Et lite PS: Hadde det ikke vært en god ide at Mike Andersen og Norah Noor gjorde et duettalbum? Jeg har en mistanke om at de ville kledt hverandre!
Men først, sjekk ut denne plata. Et must i platesamlingen!