Pianist David Maxwell har ei merittliste av de sjeldne. Han har i vært i bandet til Freddie King, Muddy Waters, Hubert Sumlin, Louisiana Red og en hærskare av andre elitedivisjonsartister. Maxwell har vært en aktiv kar de siste årene, bade som solist og som medarbeider på andre artisters plater. Mange vil huske ham for konserter på Notodden og Hell, og for plateutgivelser med bl.a Hubert Sumlin og Louisiana Red. Sistnevnte utgivelse, et duo-prosjekt, fikk en Blues Music Award, noe Maxwell senere også mottok for plata CONVERSATIONS IN BLUE som kom i 2010. Jeg må innrømme at jeg spekulerte på om Maxwell hadde begynt å miste grepet da jeg hørte at plata inneholdt ‘duetter’ mellom Maxwell og selveste Otis Spann; innspillinger der Maxwell hadde dubbet seg selv på toppen av allerede legendariske instrumentalinnspillinger med en av bluesens aller største pianister noensinne. Min skepsis til dette konseptet var meget, meget stor. Ikke desto mindre er det derfor usedvanlig gledelig å innrømme at denne skepsisen var ubegrunnet. Maxwell har utsøkt teft, og klarer på merkelig vis å komplementere Spann uten å komme i vegen. På de fire sporene der Spann ‘medvirker’ er Maxwell fint i bakgrunnen, men likevel tilstede på en måte som gjør resultatet interessant, ekte og medrivende. Flesteparten av låtene på plata er instrumentale soloinnspillinger av Maxwell, der han viser total beherskelse av Spann sin stil og virkemidler, og der han utbroderer og improviserer over låter Spann hadde på repertoaret. På denne måten lever plata opp til tittelen. Den inneholder instrumentale refleksjoner over - og motsvar til - Spanns opprinnelige innspillinger, og blir på denne måten nettopp en konversasjon, en god samtale mellom læremesteren og den eleven som selv har blitt læremester. Ei fantastisk plate; et must for alle som liker pianoblues, men også for alle andre. Bonus er Otis Spann’s originale ‘Great Northern Stomp’, som kommer i originaltapping; Otis alene ved pianoet, en nytelse som alltid.