Når jeg sitter og skriver dette har det gått omtrent ett år siden Allen Toussaint døde etter å ha spilt en konsert i Madrid. Han forlot oss slik en musiker bare kan drømme om; etter å ha spilt konsert, mottatt applausen og bukket til publikum. I garderoben bak scenen fikk han hjerteproblemer, og livet sto seinere på kvelden ikke til å redde. Han etterlot seg en musikalsk arv som inneholder noe av det ypperste New Orleans-tradisjonen har frambrakt, og han står som en påle i amerikansk populærmusikkhistorie de siste femti årene. Toussaints betydning kan neppe overdrives. De utallige artistene som nøt godt av hans kyndige låtskriver- og produsentarbeid ble etter hvert så mange at det er fåfengt å tro at man på en begrenset plass som dette skal kunne liste opp alle. I New Orleans var han det nærmeste man kan komme musikalsk adel; beundret av de fleste og samtidig en ydmyk mann med stor verdighet og tilstedeværelse, både musikalsk og i bybildet. Etter orkanen Katrina ble Toussaint mer aktiv som musiker enn han hadde vært på flere tiår. Han sto på mange måter på bar bakke, og måtte begynne å turnere igjen etter å ha levd forholdsvis tilbaketrukket som produsent og låtskriver. Samarbeidspartnere som Elvis Costello gjorde ham mer synlig, og turnevirksomheten tok ham jorda rundt til ovasjoner overalt hvor han kom. Han opplevde en karrieremessig indian summer som få artister blir forunt. Denne kreativiteten og spillegleden gjorde også at han i langt større grad begynte å lage egne plater igjen, og det ble plutselig enda klarere for publikum hva for en musiker han var; en virkelig stor pianist med klar forankring i en tradisjon han behersket så inngående at han med lekenhet og fantasi kunne vri og vrenge på den slik han ville, uten at tradisjonen gikk tapt, og samtidig uten at tradisjonen ble en hemsko. Den fantastiske plata The Bright Mississippi fra 2009, der han spilte jazz fra sin egen ungdom i ny og oppjustert drakt, er et kroneksempel på hva musikalsk kreativitet, nysgjerrighet og skapertrang kan føre til. Produsent Joe Henry fikk fram det beste i Toussaint, og Toussaint sjøl skal ha vært svært fornøyd med samarbeidet. I 2015, rett før Toussaint døde, hadde han og Joe Henry samarbeidet på nytt, og resultatet av dette samarbeidet er plata American Tunes, som akkurat hadde blitt ferdig da Toussaint dro på Europa-turné. Denne plata er en svanesang som kommer til å stå seg, og en mer enn verdig avslutning på en enestående karriere. Plata består hovedsaklig av instrumentale låter, der Toussaint på mange vis oppsummerer hele sitt musikalske liv, helt fra arven etter sitt store ungdomsidol Professor Longhair til egne klassikere som ‘Southern Nights’. På vegen er han innom Duke Ellington, Fats Waller og Earl Hines, tre giganter i afro-amerikansk jazz og pianomusikk, og Louis Moreau Gottaschalk (1829-1869), en klassisk komponist født og oppvokst i New Orleans, utdannet i Europa, venn av Chopin, og megastjerne i datidas Sør-Amerika. Som om dette ikke skulle være eklektisk nok, tolker han også Paul Simon på framifrå vis, i tittellåta ‘American Tune’. Noe av det vakreste ved denne utgivelsen er Toussaints radikale omarbeidinger av Professor Longhair-klassikere som ‘Big Chief’ (vel; egentlig Earl King, men Longhair gjorde den til sin…), ‘Hey Little Girl’ og ‘Mardi Gras in New Orleans’, tre solo-piano-versjoner som gjør disse ikoniske låtene til små impresjonistiske mesterverker. Toussaints egen variasjon over Longhair, ‘Delores’Boyfriend’ står ikke noe tilbake for de andre. Faktisk er dette så bra at jeg sjøl som pianist vil sette på disse låtene høyt hvis jeg noen gang griper meg i å lure på hvorfor i all verden jeg spiller piano. Det er en dyp skjønnhet i Toussaints versjoner, og en tydelig kjærlighet til både musikken og kulturen den springer ut av. Dette kan ikke læres, det må leves. Nå er det tross alt ikke bare solopiano på denne plata. Det utmerkede bandet inneholder gjester som saksofonist Charles Lloyd, gitarist Bill Frisell og vokalist Rihannon Giddens (fra The Carolina Chocolate Drops), og disse tre gjestene leverer høyst minneverdig innsats. Frisells gitarklanger er kanskje et høydepunkt, men Giddens’ versjoner av Duke Ellington-relatert materiale som ‘Come Sunday’ og ‘Rocks In My Bed’ gjør sterkt inntrykk. Giddens har uttalt at da hun hørte ‘Come Sunday’ i kontrollrommet etter innspillinga ble hun redd for at hun hadde sunget for ‘pent’ og ‘klassisk’. Toussaint beroliget henne med å si at det var viktigere enn noensinne at folk forsto at afro-amerikansk musikk var mer enn det han kalte ‘gutbucket blues’. Sofistikert skjønnhet er også en del av det, sa han, og det gjør ikke Giddens skam på. Allen Toussaint synger sjøl bare på ei låt på hele plata, avslutnings- og tittellåta ‘American Tune’ av Paul Simon. Det er et skjellsettende øyeblikk; et eksempel på hvordan en stor artist kan ta tak i ei låt og gjøre den helt og holdent til sin egen. Sangen framføres til et sparsommelig akustisk gitarkomp, helt til Toussaint legger de første pianoakkordene halvvegs ute i sangen. Teksten handler om hvordan han drømmer at han dør; hvordan sjelen flyr opp og ser ned på ham mens den synger ‘…it’s all right, it’s all right… I’m just trying to get some rest…». Uten å bli i overkant religiøs eller metafysisk, tror jeg det er mulig å si at denne sangen blir ekstra kraftig når man tenker på at et par uker etterpå var Toussaint faktisk borte. Han kan aldri erstattes, men i musikken sin lever han videre i uoverskuelig framtid. Denne plata er mer enn et verdig musikalsk testament. Det er en helstøpt utgivelse, der tradisjon og fortid går hånd i hånd med nytenkning og kreativitet. Jeg mener den er et mesterstykke.