Her skal vi fatte oss i korthet: Denne plata må du ha om du regelmessig forholder deg til musikk. Det være seg jazzinspirerte prog-saker, bluesgitar, soulmusikkens mest private røtter som gjorde at selv Prince fikk de våteste drømmer, hvit rock med svart funky lyd og egentlig alt som favnes i den store bagen vi kaller rock. Simo er per definisjon et band som har mer psykedelia og jam-eksperimentering i seg enn de fleste på denne planeten. Men om de har det, og bruker det når de turnerer mer enn de fleste, så er de likeså stramme i koreografien som Booker T & The MG’s, en Isaac Hayes eller Lenny Kravitz på denne nye skiva her. Et mesterstykke! Det er elementer av godsaker på alle låtene, og de er alle nokså forskjellige. Du har Donny Hathaway- og Al Green-følelsen på «I want love». Et mektig bluesy crescendo på «Meditation», som ville fått Jimi Hendrix til å banke seg opp av grava om noen spilte det på gravstedet hans. Pink Floyd-progressiv rock med en funky attityde på «Shine». En herlig sørstatgumbo J.J. Grey & Mofro verdig på «People say». En opplagt Lenny Kravitz som har oppdaget rockevibben på «Don’t waste time». En sykt tøff Isaac Hayes-inspirert instrumental reise på «The climb». Og en massiv koloss av en låt som «Light the candle» er sånne som river velodromer. Det er noen øye­blikk da du virkelig kjenner hvor mektig en rockelåt og et rockeband kan være, og dette er et av dem. Alle låtene på dette albumet er terningkast seks. Det er ingen unnalurere. Og jeg har ikke nevnt at produksjonen er så variert og spennende med detaljer som pumper energi og vellyst inn i opplevelsen at den alene er en genistrek som bygger et nytt terningkast seks utenpå det de allerede har fått. Hvor skal dette ende? Jo, først skal du kjøpe dette albumet til deg selv og tre av dine venner. Så skal de gjøre det samme, og så skal vi møtes på en eller annen arena i Norge og sjekke ut om dette virkelig er mulig å gjøre like bra live. For min del er dette fremtiden. Både rockens og bluesens!