Hammond-B3-organisten Mike Flanigin er en av mange fremragende musikere fra Dallas, Texas som først fikk realisert sitt talent ved å flytte til Austin, der klubbene er åpne sju dager i uka og nær sagt alle spiller med alle uansett sjanger. The Drifter er hans første soloalbum og avspeiler nettopp Austins musikalske mangfold ved at han bruker gjestevokalister i ulike stilarter, samtidig som alle sangene – for det meste skrevet av Flanigin selv – har det til felles at tekstene handler om det eksistensielle. De kretser rundt det å miste fotfeste, når grunnen blir borte under deg, når du kjemper for å holde det gående. To av de ti sporene er instrumentaler. Åpningskuttet «The Devil Beats His Wife» er en jazzete shuffle-blues med blåserarrangement og gitaristen Jake Langley, med fortid som sidemannen til selveste Joey de Francisco, drysser glødende akkorder over B-3-spillet. Neste spor er blodig punkrock med Alejandro Escovedo (fra legendariske True Believers) som vokalist før den mektige tittellåten overtar. «The Drifter» er en slowblues signert Clarence Gatemouth Brown og introdusert på albumet Makin’ Music som Brown laget sammen med countrygitaristen Roy Clark i 1979. Denne til dels surrealistiske teksten om en cowboy som djevel til hest fra by til by er perfekt for Billy Gibbons, både som sanger og gitarist. Mike Flanigin er for øvrig med på Gibbons’ ferske solo-album Perfectamundo. Han er også kjent fra de to Jimmie Vaughan-albumene Plays Blues, Ballads & Favorites, og «All Nite Long» med Vaughan er fortettet Texas bar-blues. To vare stemninger følger, «From the Dust» for stykerensemble og «Nina», framført med den sitrende vakre Americana/American Songbook-stemmen til Kat Edmondson. Gary Clark Jr. synger som en uimotståelig kombinasjon av Boz Scaggs og Curtis Mayfield i «Stop the World», mens Reverend Gean West, den nylig avdøde vokalisten i gospelgruppa The Relatives, framfører prekenen «Trying to Make My Way Back Home». Siste sang er med Kate Edmondson akkompagnert av Flanigin på kassegitar, og avslutningen er Flanigin alene på gitar. Albumet er et lite mesterverk, en slags bluesens konseptplate uten at jeg tror at den er tenkt sånn. Dette er som en kabaret der alt stemmer.