Belgiske Steven Troch bør være kjent for deg som leser plateanmeldelsene her i Bluesnews litt grundig. De to siste albumene fra den belgiske munnspilleren og bandet hans har begge fått glimrende kritikker her i bladet. Nå er virtuosen slått seg sammen med en amerikansk resonatorgitarist med navnet Lon Eldridge. Sammen ut­forsker de lydbilder fra tyve- og tredvetallets blues. Mange tenker vel på deltablues når en nevner resonatorgitar, eller dobroen, som jo er det markedsdominerende merket når det gjelder gitaren som forsterker lyden på akustisk vis. Men sannheten er den at flere mer urbane artister, som for eksempel Tampa Red, brukte instrumentet. På “Cold Iron” tar Eldridge og Troch for seg både countrybluesen med to låter av Robert Johnson (Kind Hearted Woman” og “Traveling Riverside Blues”) og to tradisjonelle låter som vi nok forbinder med Mississippi Fred McDowell (“Wished I Was In Heaven Sitting Down”) og Mance Lipscomb (“Jack o’ Diamonds”). Alle utført med slidegitarteknikk av høy klasse, og Eldridge synger kompetent. Likevel hadde jeg ønsket at han hadde kutta ut de i hvert fall to Johnsonlåtene, som vi har hørt så mange versjoner av, og heller gitt oss et par låter i den mer ragtime- og hokum-stilen som utgjør resten av skiva. Åpningslåta, Tampa Reds “You Can’t Get That Stuff No More”, sitter som ei kule, og personlig synes jeg at munnspillet kommer mer til sin rett her. På instrumentalen “Sunday Morning Waltz”, skrevet av Troch selv, får han virkelig vist munnspillferdighetene sine. Her ser jeg for meg en rusletur langs Seinen i Paris, og en gitarist sitter henslengt under en buegang og sender ut Django Reinhardt-toner. “Oh Daddy Blue” er en litt overraskende versjon av Bessie Smith-låta, der piano er bytta ut med gitar på en vellykket måte. Bessie er forresten fra samme by som Eldridge; Chattanooga, Tennessee. En annen pianobasert låt, Fats Wallers “Ain’t Misbehavin’”, får samme behandling. Lon Eld­ridge’s egne “Leavin’ My Blues With You”, kunne like gjerne vært skrevet av Blind Blake. Alt i alt et hyggelig møte mellom to artister som kjenner sin førkrigsblues, og ikke bare den rurale, som så mange tolker, men og den urbane som lå mer opp mot ragtime og jazz. Til neste gang, Leo og Steven. Mer av det siste.