Joe Bonamassa elsker de store anledninger, som da han filmet og ga ut konserten fra Royal Albert Hall med Eric Clapton som gjest for noen år siden. Denne gang handler det om hjemmebane. New York City, The Big Apple, der han gjør en blanding av en akustisk Springsteen Seeger Session med sitt fantastiske The Fabulous Huckleberries og en mer streit B.B. King-dynket elektrisk bluesrock-konsert. Konsertopplevelsen slippes både som en blanding av CD/DVD-pakke eller som dobbel fet vinyl. Nydelig innpakning på begge, der det medfølger et fint lite hefte med masse bilder og informasjon, og det slår deg når du ser gjennom eller lytter på opptakene hvor stor Joe Bonamassa har blitt som bandleder og arrangør. Nesten som en Duke Ellington! Hans kvalitet som gitarist kjenner vi etter hvert veldig godt. Fra starten med Bloodline til de mange prosjektene han deltar i nå om dagen ved siden av sin egen veldrevne og svært aktive karriere. Fra å backe Jimmy Barnes fyrige datter Mahalia på hennes yppige Betty Davis Songbook, til feelgood-trippen tilbake til rock og soul-klassikerne sammen med Beth Hart, og ikke minst ultra-funky og jazz-instrumentale Rock Candy Funk Party. Hvordan klarer han å finne tid til alt? Hvordan klarer han å spre seg over så mange sjangere uten å miste noe av seriøsiteten og fokuset? Svaret på alt sammen er en ting: Joe Bonamassa er ekstremt musikalsk, en fan av mange artister og mange sjangere, og sulten på å nå deres nivå på alle vis. Fra Duke Ellington til Eric Clapton til B.B. King og Tina Turner. Joe studerer deres arv, og legger ned utrolig mange «treningstimer» i studio og hjemme før han kjører det ut på veien med gode håndverkere ved sin side. Denne store konserten er sånn sett hardt arbeid og godt håndverk. En konsert der jeg, overraskende nok, er desidert mest fornøyd og henrykt over den akustiske delen av konserten. Det føles som Joe Bonamassa har brukt mer tid på å studere Jackson Browne enn B.B. King eller Eric Clapton og Freddie King forut for denne turnéen som har vart over et år. Med full blåserrekke og masse trøkk i den elektriske bluesen, men der den intime settingen med akustiske gitarer, piano, perkusjon og nøkkelharpe, mandolin og fele er det som gjør at jeg ser denne konserten igjen og igjen. Du ser og hører også på fraseringen i sangen hvor «mye mer» han legger følelsene og spissingen av uttrykket i disse akustiske fremføringene. Med musikere som Reese Wynans (Stevie Ray Vaughans Double Trouble, Kenny Wayne Shepherd), svensken Mats Wester (Nordman), Lenny Castro (Boz Scaggs, Toto, Fleetwood Mac, Tom Petty, Clapton) og irske Gerry O’Connor (Dubliners, Four Men And a Dog, Waterboys) er de akustiske utgavene av for eksempel “Dust bowl” og “Different shades of blue» rett og slett magiske. Sammen med splitter nye «Still water». Et flott konsertopptak dette. Mest av alt imponerende i all sin storhet og dyktighet der bandlederen Joe «Duke Ellington» Bonamassa får ting til å skje fordi han omgir seg med dyktige musikere. Jeg synes det elektriske bluesmaterialet som utgjør vel halvparten av showet er mer «standard» fremføringer enn de akustiske. Men bevares – bluesens fremtid heter fortsatt Joe Bonamassa!