Den aldrende Al Blake begynner etter hvert å framstå som noe av en skytshelgen for mange av dagens unge tradisjonalister. Blake snakker ofte om det harde og nitidige arbeidet fordypelse i musikktradisjon nå en gang er. Samtidig tar han ofte til orde for å en dypere idiomatisk forståelse av blues som sjanger, der man jobber innover for å utvikle seg framfor å løpe som en hodeløs høne på overflaten av ulike sjangere. At Blake dertil selv var med på å fronte et av de mest innflytelsesrike nytradisjonalistiske bandene i moderne blues - The Hollywood Fats Band - for snart 40 år siden, gir han dertil en særlig tyngde når han uttaler seg. Hvordan avspeiler så denne uttalte musikkfilosofien seg i Blakes senere musikk? Helt fortreffelig, spør du undertegnede. Bare sett Blues According to Blake på spilleren, så skjønner du at Al Blake ”walks the way he talks” eller noe sånt. Her er det meget smakfulle, minimalistiske låter framført i nedstrippet innpakning, der Al Blake ofte kun spiller resonatorgitar og synger (det er kun munnspill på tre kutt). Seks av låtene er sågar originaler med et prewar-uttrykk. Blant de fine coverne som gjøres er Slim Harpos ”King Bee” og Tommy Johnsons ”Big Fat Mama”. Like fullt: Denne plata er IKKE fyllt med museal mimikry profesorale stiløvelser. Her er det en uovertruffen kombinasjon av nerve og tilbakelent ro, samtidig som musikken er full av luft og stilsikker fraseringskunst. For Al Blake spiller aldri slaviske gjengivelser av andres materiale, men fortolker stadig musikken innen en definert, tradisjonalistisk ramme. Favoritter: ”Hummingbird”, ”Old Time Boogie”, ”City of Angels”og ”Easy”. PS: Medmusikanter på plata er Richard Innes (trommer), Nathan James (gitar), Fred Kaplan (piano) og Larry Taylor (bass). Sjekk ut denne!