Klart for denne rundens skjeve og rare. Leo Welch må nærme seg en uslåelig rekord der han platedebuterer i en alder av 82. Han har riktignok spilt, såvel gospel som verdslig musikk, hjemme i Sabougla, Mississippi de siste seksti årene, men dette er første gang musikken hans blir bevart for ettertiden. Kanskje er forklaringen så enkel som at han ikke lenger er aktiv skogsarbeider, og derfor har bedre tid til å spille. Alder, erfaring og bakgrunn forteller deg at Leo er en av de siste av sin generasjon. Derfor er han også et viktig bindeledd til den opprinnelige countrybluesen, den han har lært av den opprinnelige generasjonen av Mississippimusikere. Vi så ham på scenen i Clarksdale i fjor, med en nervøs Stan Street på trommer, og det var i seg selv fjetrende. Leo var åpenbart usikker på hvordan han skulle forholde seg til et tilreisende publikum, men tødde opp etterhvert og endte med å ha skaffet seg adskillige nye fans. Her er han med fullt band, som blant annet teller Jimbo Mathus på gitar, uten at det tar luven av noe som helst. Musikalsk er dette kompromissløs countryblues, med de utfordringene det byr på for et utrenet øre - og de store opplevelsene du får hvis du tar deg den nødvendige tiden det krever. Tekstmessig er Leo godt forankret i gospelen, vakkert, naivt og tillitsfullt - men la deg nå ikke skremme av akkurat det, dette er i utgangspunktet, og ut fra sitt eget perspektiv, stor musikk med en avsindig intensitet og nerve - og utpå ettersommeren skal Leo til Europa. En unik mann og en unik plate. Et lite tips til slutt, kjøp vinylen, du får uansett en kode der du kan laste ned hele plata som mp3, og det lyder VELDIG mye bedre.