Den fjerde albumutgivelsen til Seasick Steve vil sikkert bli mottatt med begeistring av fansen utenfor bluesens kjernepublikum og trolig vil han få enda flere tilhengere blant bluesdiggerene som foretrekker country blues og old timey. Noen av de tolv låtene (tretten med bonussporet, Hank Williams’ ”I’m So Lonesome I Could Cry” i duett med Amy La Vere) er i R.L. Burnside-stilen med hypnotiserende forvrengt elektrisk fra hans trestrengs trance wonder. Trommis Dan Magnusson lager et helt bandsound når han slipper til, selv om Seasick greier seg bra alene med tramping og riffing. På åpningssporet bidrar imidlertid trommene til Magnusson med nødvendige Bo Diddley-rytmer. Teksten forteller om hvordan du spenner opp en ståltråd for å bygge din egen hjemmelagde enstrengs diddley-bow, her kalt ”Diddley Bo”. I siste spor går han inn i John Lee Hookers ”Boogie Chillun’” som han harver opp i avslutningssporet ”Seasick Boogie”. Utrolig fengende og smittende sanger og effektiv gitarprimitivist. Kanskje det beste sporet likevel er ”Big Green And Yeller” der han veksler mellom skrapende slidegitar og et tungt Steve Cropper-lignende riff for å mane fram hvordan han elsker å kjøre John Deere-traktoren. I ”Happy (To Have A Job)” jobber han seg opp i Son House-ekstase med bottleneck og call response før han går over ”The Banjo Song” i meditativ Appalachia-klage. Tittelsporet ”Man From Another Time” er en gripende blanding av folk og talking blues, og det er også ”That’s All”, en fengselblues som har et refreng med heftig slidegitar og tromming i Hill Country-tradisjon bygd over et grunntema av walking blues. Innimellom de elektriske tranceblues-nummerne er det også noen edelsteiner av akustisk blues og folk, der han besynger ensomheten, det å være utslått og hjemløs, men også det å falle til ro, ”My Home (Blue Eyes)”. Ikke et renskårent bluesalbum med andre ord, like mye en sterk singer-songwriterplate ikledd et ekspressivt og mangfoldig countryblues-uttrykk.