Skiver innspilt med publikum er alltid et sjansespill, såvel for musikerne som for oss som lyttere. Premisset for innspillingen kan være helt avgjørende, der en tilfeldig kveld på en lang turné sjelden er morsomt for andre enn de som var til stede og gjerne vil gjenoppleve kvelden. Like trist blir det med enkeltlåter plukket fra forskjellige jobber. Anonymt, kjedelig og som regel langt surere versjoner enn de som finnes på studioskivene. Og så har du skiver som denne - heldigvis. Geir Bertheussen forelsket seg i sørstatene i 2013, i 2014 var han tilbake, og da hadde han med seg hele bandet. På to korte uker gjorde de en dynge jobber, der alt skulle lede opp mot denne kvelden på Hopsonplantasjen utenfor Clarksdale. For anledningen er de forsterket med Lightnin’ Malcolm på gitar og Deak Harp på munnspill - og det blir en interessant kulturkonfrontasjon der Blues Express og deres hovedsaklig Chicagobaserte shuffleblues blander seg med deltabluesen til Malcolm og Harp. Syntesen det frembringer er en snau times fest og moro, som så vidt jeg vet ikke er gjort på plate av de involverte tidligere. Så da kan vi også diskutere i hvilken grad dette ER en konsertplate, når stoffet egentlig er nytt. Tom Waits gjorde det samme med Nighthawks At The Diner, selv The Beatles inviterte med seg publikum i studio på All You Need Is Love. Kjemien mellom Blues Express og Malcolm/Harp er upåklagelig, og for en som var til stede er det en opplevelse i seg at plata lyder bedre enn bandet gjorde den kvelden. Juke Joint Chapel, der dette er gjort, er perfekt for formålet - og når du i tillegg har tatt med deg et trettitalls velvillige publikummere hjemmefra ligger alt til rette for en plate det skal bli vanskelig å skamme seg over. Kai Fjellberg på gitar, Kåre Amundsen på trommer og Trond Hansen låter usaklig tighte og stødige og skaper en plattform der solistene på scenen kan herje som de vil. Det du får er sju originaler, fem covere - Big Joe Williams, BB King, RL Burnside, Buddy Guy/Junior Wells og Darrell Nulisch. Og originallåtene signert Bertheussen og Fjellberg forsvarer absolutt plassen. Dette er en plate helt uten manifest eller dypere mening - hvis du ser bort fra det å ha det moro mens du spiller blues, eller hører på, og muligens tar deg et ørlite glass underveis. Det finnes verre ting, og for min del registrerer jeg at blir sittende og smile hver gang plata går. Jeg ser Bertheussen reklamerer på Facebook at plata er å få i pølsebua på Finnsnes. La meg uttrykke et forsiktig håp om at det ikke stopper der. Nå går det riktignok mot sommer, men dette er en plate som vil gjøre det mye lettere å komme seg gjennom neste mørke årstid.