Å jøje meg som det svinger av Omar Colemans siste utgivelse på Delmark! Han synger som en gud, spiller et framifrå munnspill, har et godt knippe låter, et godt band og i tillegg interessante gjester. Her ligger jo alt til rette for et krem-album, egentlig. Selv om han har turnert med The Kinsey Report, Chico Banks (RIP), John Primer, og i Europa; Sean Carney, regner jeg ikke med at alle uten videre vet hvem Omar Coleman er. Da må du nok ha lusket rundt litt på joint’ene i Chicago-land, der man treffer ham ‘hele tida’. Omar, som nå er 42, er født og oppvokst på Chicagos West Side og fikk altså inn influenser fra folk som Muddy Waters, Buddy Guy, Junior Wells, Sam Cooke, O.V. Wright og James Brown med morsmelka. Han skulle riktignok passere de 25 før han tok opp harpa, men han fikk ganske snart mentorer som Billy Branch og Sugar Blue. Dette og en solid dose talent gjorde ham raskt til en habil munnspiller. Sangen kom nærmest tilfeldig da han på en konsert plutselig fant ut av at han ville synge litt også. Chicago-bandet til Omar Coleman på denne skiva består av Pete Galanis (gitar), Neal O’Hara (piano, orgel & Rhodes), Ari Seder (bass) og Marty Binder (trommer og perc.), foruten tre gitarspillende gjester, Toronzo Cannon, Mike Wheeler og Dave Herrero. Solide karer, som backer opp den sjelefulle, og til tider svært så funky, røsta til Omar og hans munnspill. I det man starter skiva legger man aller først merke til Omar’s eminente munnspill, men ganske snart er den svært så energiske stemmen også på banen. Det svinger noe inni granskauen, og bandet er som sagt meget solid. Men etter noen låter skjer det likevel noe. Skiva mister grepet på anmelderen. Er det for lite variasjon i låtvalget? Burde Coleman ha hvilt stemmen litt innimellom? Jeg vet ikke helt, men jeg blir litt trøtt, og merker meg samtidig at grensen mellom å være en habil gitarist og det å være en fremragende gitarist er syltynn. Galanis, som leder tirsdagsjammen på Rosa’s Lounge, er bra gitarist, men ikke helt der! Gjestene, derimot, gjør flott arbeid der de slipper til. Likeledes er orgelet til O’Neal solid. Likevel blir det altså etterhvert en smule anmassende, og man trekker nesten en lettelsens sukk når siste låta toner ut. Synd, egentlig, for enkelte av låtene holder godt mål.