Et nytt bekjentskap for de fleste, vil jeg tro. Harlis Sweetwater Band har ikke vært i Norge enda så vidt meg bekjent, men dette er et feststemt lag som rører i gryta mellom skitten elektrisk jukejoint-blues, sørstatsrock og brassrock på en måte som jeg finner genuint ekte og interessant. Og bandet fyrer på. Ingen tvil om at de legger all sjel og kraft i dette som jeg tror er deres andre album. Bandet er fra Huntington Beach i California og består av Harlis selv på gitar og vocal, Jimmy Sena på trommer, Jason Hosler på bass, og en blåserrekke med Ken Shaw (trompet), Geoff Yeaton (sax) og Jed Thurkettle (trombone). Noe av musikken gir meg en sjelelig kontakt med gode gamle Paul DeLay Band. Låter som for eksempel «Anna Lee» oser av den blues/r&b/soul kraften (som også Southside Johnny er inspirert av) som var Paul DeLay på sitt beste. Men Paul hadde bare sitt fantastiske lille munnspill. Harlis Sweetwater har en blåserrekke. Og det høres og føles! Kanskje vil dette lables som bluesrock, og om det kan sies å være det så sier jeg hurra (noe jeg er litt uenig i, du er kanskje enig om du skjønner beskrivelsen av skitten tung blues, sørstatsfølelsen og brassrock nevnt over?). For da er det endelig et band her som kan ta en tungt belastet musikktradisjon videre. Og bandet har med gjester på munnspill, tangenter og pedal steel, og treffer deg med førstnevnte instrument som et litt skittent og bluesdynket Allman Brothers Band på låter som «Coolant blues». De gjør ingen fiksfakserier, ingen c-momenter, men de dyrker en nerve som er steintøff og ekte. Du kjenner at mellomøret ditt, og alle de andre øregangene du måtte ha, blir glade av den musikken dette bandet leverer. Et band jeg anbefaler deg å høre på, og om du var promotor og konsertarrangør tror jeg dette vil være en skikkelig overraskelse å senke ditt publikum med!