En institusjon i norsk blues, r&b og 50-talls rock’n roll som aldri slutter å imponere meg. På sitt nye album «Diamonds» ligger de så imponerende langt bakpå i sitt «groove department» at du kunne finne på å beskylde dem for å være både late og mette av dage. Men faktum er at jeg aldri har hørt et mer interessant Good Time Charlie etter 30 år på veien. Ikke et svakt kutt er det å finne på denne plata der veteranen Arle Hjelmeland på vokal og munnspill har skrevet alle låtene minus to. På disse har han fått hjelp av vekselvis gitaristen Steinar Karlsen og bassisten Morten Skage. De to låtene som lånes inn er Doc Pomus/ Mort Shuman-låta «Gonna get back home somehow», som bandet kanskje har sunget unisont på vestlandsturneer vinterstid, og Chuck Higgins «Broke». Låta de har sunget når de har kommet seg hjem? Nei, for å være litt mer seriøs: Førstnevnte ble spilt inn av Elvis i 1962 på albumet «Pot Luck», mens sistnevnte var en r&b-artist og saksofonist som var svært populær i enkelte områder av USA på slutten av 50-tallet. «Diamonds» er en sydende r&b-plate som har en karisma og karakter som er unik noe annet norsk, skandinavisk eller europeisk band. Etter den kritikerroste og Spellemanns-nominerte «Mojo Energy» fra 2008 og «Garage a-GO-GO» fra 2011 har de brukt tiden på å lage en plate som er spilt inn live i Vaksdal Samfunnssal, bare uten publikum tilstede. Det låter ekstremt riktig og nært som om du kjenner pusten av vokalist Arle Hjelmeland gjennom høyttalerne og skurret i gitarforsterkeren til Steinar Karlsen. Fra den rå rockefoten på åpningslåta «Wolf ticket», en fantastisk starter der Good Time Charlie skaper noe forfriskende nytt uten å bruke noe annet enn de samme knepene man brukte på 50-tallet, til denne omtalte «late» og groovy r&b-formelen på «Out of wack» som bare er smakfullt delikat i all sin enkelhet, til en 50-talls ballade som er langt råere enn noe av det den ellers så autentiske Chris Isaak har gjort med «Too little too late», der gitarspillet flommer over av små lekre detaljer, og til ekte nattklubb-blues med «All my life». «Diamonds» er et blues-, 50’s rock- og r&b-album som virkelig er mettet med mye atmosfære og nerve. Rett og slett en killer som du ikke vil klare å legge fra deg når du først har kilt den fast i spilleren. Vokalen til Arle, alle detaljene i det røffe men avanserte gitarspillet, toget i munnspillet og en suverent tight og brumlende rytmeseksjon. Alle ligger litt bakpå med suveren kontroll! Dette er nesten terningkast seks, og en plate du virkelig bør unne deg!