Bonamassa fant igjen sin egen storhet, ekspansjon og lekenhet med forrige studioalbum «Different Shades Of Blues». Man kan spørre seg om bluesrocken som format kan utvikles videre, eller om det meste allerede er velprøvd og gjort. På mange måter er Bonamassa beviset på at så ikke er tilfelle, og hans nye utgivelse tar opp tråden etter forrige album og bevrer av både glødende rock og majestetisk gitarbasert blues med en lidenskap og noen nyskapende licks som forteller at han fortsatt har mye ugjort. Den nakne Peter Green-følelsen på balladen «Drive». Det voldsomme fjellet av en bluesrocker i «Mountain climbing» der Joe leverer sin mest dyriske vokale fremførelse til dato og flerrer grooven med gitarene sine. Virkelig en perle for lidenskapelige rockeføtter, og for dyre stereoanlegg som kan yte den rettferdighet. The Who-følelsen i åpningstoget «This train». Den klassiske britiske bluesgitar-følelsen ala Gary Moore på «No good for the lonely», med en twist i gitarlicket som er genialt. Zeppelin-kicket i tittelsporet. Marc Cohn-americana i et sjeldent øyeblikk av amerikansk countryarv på «The valley runs low». Og hvor godt et klassisk Joe Bonamassa-melodiøst bluesrock-drama fortsatt fungerer med «How deep this river runs». En type låt han har på nær sagt alle album. Joe Bonamassa ikke bare løfter hatten på de riktige steder til de amerikanske og i større og større grad de britiske heltene han har hengende på skapdøra hjemme. Han tar energien og magien videre og lager sine egne twists. Han glemmer aldri hvor han kommer fra, og sender også her ut et par klassiske old-school blueslåter med «You left me nothin’ but the bill and the blues» (Freddie King-yppig) og «What I’ve known for a very long time» (med B.B Kings storformat i både jazz og blues). Et par låter er mer på det jevne, derfor en sterk terningkast 5 i stedet for en sekser som dette ligger nære opp mot. Dette er uansett en plate du ikke vil gå glipp av om du har en fot i rocken og en i bluesen. Og hodet midt mellom.