Noen av verdens største artister sliter med psykiske belastninger, depresjoner, ja maniske tilstander som ville lagt livet dødt for mange. Brian Wilson fra Beach Boys har vært der i en årrekke, men har gjennom stadig bedre medisiner fått sitt mer normale liv og mulighet til å turnere tilbake. Beth Hart ”kontrollerte” sin tilstand siden hun var barn med et tungt forbruk av stoff. Hennes mørke fortid, og hvordan hun føler at hun lever livet på kanten av en knivegg, er temaet på en åpenhjertig, meget personlig og annerledes plateutgivelse. Beth Harts syvende plateutgivelse kommer ikke til å bli spilt på vorspiels og fester slik hennes kraftfulle og soulfulle pop og rock har slått godt rot i det norske publikummet. Det betyr ikke at du ikke kommer til å bli imponert! ”My California” handler om en tilstand. En riktig mørk en. En plate der tekstene står mer i fokus enn musikken, kan man godt si. En mer følsom, dempet og feminint sterk plate enn du har hørt fra henne tidligere. Kort sagt er det mindre ”skriking” og kraft, selv om det river godt i følelsesregisteret på låter som ”Happiness … any day now”, og følelsen i stemmen hennes kommer bedre frem enn noen gang før, spør du meg. Hun synger bedre enn noen gang, får frem mer av seg selv i denne plata i stedet for en overdose av desperat kraft. Selv om denne plata ikke er noen Honky Tonk Women! Beth Harts liv med depresjoner og en ekstremt manisk sykdom kommer frem i full bredde på en ”nødvendig” plateutgivelse for sangeren. Hun vil neppe gjøre en slik plate igjen, men for dem som leter etter kraft i andres erfaringer av hvor tøft livet og kjærligheten kan være, er dette et soundtrack som kan komme til å spinne i det uendelige i enkelte hjem. Du skjønner tyngden i materialet bare ved å studere låttitler: ”Sister Heroine”, ”Life is callin”, ”Take it easy on me”, ”Everybody is sober” og ”Bad love is good enough”. Det handler om å være så langt nede at du setter pris på å bli dårlig behandlet, at det gjør vondt, men også om å se den vevre sommerfuglen som prøver å fly gjennom stormen. Musikken er ikke allverdens spennende. Rockeballader stort sett, men sammen med tekstene lever denne platen for meg bedre og mer naturlig enn de fleste av Beth Harts plateutgivelser. At budskapet er så viktig for artisten å få ut, gjør substansen deretter. ”My California” er en tidvis stor balladerisk rockeplate. Å synge om det andre tier om vil gi Beth Hart mer respekt enn hun allerede har hos norske fans. Følelsene hun legger i utøvelsen av sangen på denne plata griper deg, og kvaliteten i både energien og stemmen kommer bedre frem enn jeg kan huske å ha hørt. En mer feminin plate, men også en sterkere plate. En sjelden kombinasjon. Bare legender som Janis Joplin har berørt slike kvaliteter tidligere. Og når hun runder av en piano, ballade- og følelses-preget plate med å synge om ønsket om å komme hjem, om ønsket om fortsatt å være sine foreldres datter, da skjønner du at denne reisen har fått en happy ending i all sin mørkhet. Beth Hart er klar til å gå videre, fortsatt med problemer, fortsatt med medisiner, men sterkere. Som forbilde for andre som sliter kan ikke Beth Harts posisjon trekkes i tvil etter en plate som dette!