Jeg innrømmer glatt at jeg er på litt tynn is her, tekster på Farsi er ikke min sterkeste side, men som vi skal se er det klare grunner til at denne plata får omtale i bladet likevel. Mahsa Vahdat deltok på Erik Hillestads hjertebarn ”Lullabies From The Axis Of Evil” i 2003, som fremdeles er en plate du får rare reaksjoner på hvis du spør etter i en platebutikk i USA. Hun har en bachelor i musikk fra universitetet i Teheran i 1993, men er i den litt snurrige situasjonen at selv om hun har fått lov av regimet til å skaffe seg en utdannelse, så er kvinnelig solosang likevel forbudt. Hun er derfor henvist til å praktisere utenfor landets grenser – og ideen til denne plata kom på en workshop i Sør-Frankrike i 2008, der også Hillestad og den iranske poeten og maleren Mohammad Ebrahim Jafari deltok – og det er da også i stor grad hans farsitekster som er med på plata. Mighty Sam McClain har gjort det meste siden han rømte hjemmefra som 13-åring, fra å synge på Apollo til å leve som uteligger. Debutplata hans under eget navn kom da han fylte femti, og han takker Neville Brothers for hjelpen til å få skikk på livet sitt igjen. Vokalt har han en varme og fylde i stemmen som kler dette materialet bra, og kan høres mye ut som en Al Green i sine beste øyeblikk. Og så er det den allestedsnærværende Knut Reiersrud, som sammen med Jarle Bernhoft, Rune Arnesen og Mathias Eick utgjør stammen i bandet. Musikken er skrevet av Vahdat og Reiersrud sammen med Sigvart Dagsland. Erik Hillestad har levert de engelske tekstene, og gjør sin kanskje beste jobb med ord til dags dato. Det er kjærligheten som står i fokus her. Ingen bombe i seg selv, kanskje, men Hillestad har naturligvis sin egen vri på temaet: Ingenting kan stanse kjærlighetens universelle kraft, like lite som noe kan hindre to elskende fra å søke hverandre på jorda. Og jeg sier det med en gang, det ER en bedrift at dette på ingen måte ender som en oppvisning i kliss slik dette grunnmanifestet fort kan legge opp til. Mye, svært mye av æren for det ligger hos Mahsa Vahdat. Hun har en overjordisk og blendende vakker stemme, og hun kommuniserer det hun vil si i full forvissning om at de aller fleste som noen gang vil høre dette ikke skjønner et ord av det hun synger. De som lurer kan lese det fyldige tekstheftet som ligger ved der tekstene på farsi også er gjendiktet til engelsk. Uten å skjønne noe som helst ender derfor denne plata som en sår, naken og ikke minst åndelig opplevelse. Knut Reiersrud og Jarle Bernhoft har arrangert et perfekt melodisk bakteppe der Mahdat får briljere som hun vil med sangteknikker som så vidt jeg forstår henter mye inspirasjon fra klassisk persisk sang, og de demonstrerer nok en gang at de kan takle hvilken som helst oppgave de får seg tildelt med den samme utsøkte kvaliteten og følelsen. Mahdat VS. Sam McClain blir egentlig litt rått parti. For selv om McClain er dyktig nok, så er det Mahdat dette ender med å handle om – og akkurat det virker det som McClain innser tidlig og egentlig er helt komfortabel med. Scent Of Reunion ender derfor som en plate KKV og Erik Hillestad er nødt til å være svært stolte over, det å realisere den i det hele tatt må ha vært en seier. Mentalt fungerer den som en renselse, og etter en snau time finnes det ingenting igjen i hodet ditt som kan avstedkomme aggresjoner – en opplevelse du definitivt bør unne deg.