Norgesmester i bluesgitar under Gitarkappleiken på Notodden og vinner av X Factor på bare noen hektiske uker. Vinden blåser Hans Bollandsås vei om dagen, og nå er hans debutalbum ute i butikkene. Et på mange måter overraskende album. Ikke så overraskende at albumet åpner med den personlige ”Moments” som gjorde så sterkt inntrykk på mange av de som fulgte X Factor. En låt som nesten gir meg en følelse av Peter Greens nedelåter, og som formidler følelsene fantastisk både gjennom tekst og gitarspill. Nei, med overraskende mener jeg at det låter mer kontemporært pop/rock enn jeg hadde ventet meg. Og at den er såpass nede og lavmælt som den er. Etter å ha fulgt Hans på tv trodde jeg han ville framstå med mer tydelige baller! Mesteparten av plata kan bare inntas liggende på en sofa. Følelsene er såpass framme og såpass nede at prøver du å reise deg så faller du fort ned igjen. ”Convertible candy” låter som Bigbang på mange måter. Tittelsporet ”Victory today” en slepen bluesa soul/pop-låt som liksom ”Moments” er litt nede og tar frem fine og sterke følelser. ”You and I” tar igjen opp relasjons-temaet med følelser ned mot det melankolske. Veldig pop i uttrykket. Flott tekst, fint gitarparti i midten, men en heller kjedelig låt som sådan. ”Yet another day” er også veldig nede, nesten en folky bluesballade med bare akustisk gitar og Hans stemme. Virkningsfullt og sart. Hans Bollandsås fremstår som en troverdig og følsom artist på denne plata. Det er fine følelser det handler om når han går helt ned og åpner seg opp på låter som ”Moments” og tittelsporet, men jeg skulle ønsket at han kunne risikert mer på resten av plata. Det som er oppe, som Willie Dixons ”Hoochie coochie man” og hans egen bluesrockete ”Do you want me”, er å kjøre safe og litt uinteressant spør du meg. ”Rescue me”, skrevet sammen med platas produsent Per Borten, kjent fra den Hendrix-jammete rocketrioen Cadillac og pop/rock/soul-suksessen Moving Oos, er en av platas beste låter. Men det er Bortens riff, det kjenner jeg igjen fra hans tidligere katalog. At Hans velger seg Robert Crays soul/ballade-følsomme ”The last time” som sin andre coverlåt forteller nok mye om at han står nærmere Robert Cray som artist enn Willie Dixon. Men igjen er det en coverlåt som mer sinker Hans enn forsterker han. Det er mange fine elementer på dette debutalbumet, men det er også øyeblikk her som låta ”Too long now” der det musikalske føles som en britisk blues/soul-ballade som Paul Carrack eller Eric Clapton godt kunne liret av seg. Og de gutta er definitivt over middagshøyden. Jeg synes Hans hadde fortjent å debutere med et brak for han har utvilsomt mye i seg. Låtvalg som ”Too long now” kunne de overlatt til Hanne Boel. Hans Bollandsås har så vidt begynt på sin karriere, og dette er en ok start, men jeg tror vi kommer til å høre mye hvassere saker fra denne kanten når X Factor-tåka har lagt seg. Av de 11 låtene er det 6 av låtene som står ordentlig fram. Det sier seg selv at dette er altfor ujevnt!