Dette er en nyutgivelse av Duwayne Burnsides livealbum og platedebut fra 1998, og slike pubertale stunts var like uferdige den gang som de oppleves nå 10 år etter. Det er hillcountry blues allright, men så baktung og elektrisk og Muddy Waters-flirtende at man nesten får lyst til å gå inn på L.A. Mint og gi bandet et spark der bak der det føles mest. Det er ikke dårlig. Det er ikke slik at dette ikke er ålreit tung blues å høre på om man liker svette klubbkonserter der du reiser gjennom mye av bluesens A-materiale fra nevnte Muddy Waters ”Hoochie Coochie Man” (i nesten 20 minutter) til Robert Johnsons ”Dust My Broom” til andre klassikere som ”Cross Cut Saw” og ”Well Well Well”. Men jeg kjenner på hver eneste låt at her er mer testosteron og ”jeg vil, jeg vil, jeg vil” enn dyp bluesnerve og ”jeg kan, jeg kan, jeg kan”! Ikke veldig ulikt opplevelsen av Muddy Waters sønns platedebut, selv om Duwayne er litt mer riktig på plass. Du skjønner at eplet ramlet ned fra den riktige stammen, at dette er noe som kan spire og gro og føre bluesen videre, men at veien fortsatt er lang. Lyden er ok. Småpraten mellom låtene typisk blues sirkusprat. Låtene har en viss nerve, og pappa R.L. Burnside er med på disse innspillingene uten at det tilfører innspillingene så mye. Det kan synes som om det var viktig for Duwayne å ikke høres ut som sin far. Det er lite suggererende jukejoint/ hillcountry-blues her egentlig. Særlig når en tenker på at Duwayne spilte i mange år for Junior Kimbrough også. Broren Cedric Burnside sitter bak trommene og kompletterer familiefølelsen i L.A. David Kimbrough Junior spiller bass, Eddie Baytos Hammondorgel og Mighty Joe Hill rytmegitar. Jeg tror ingen av de involverte selv spiller denne cd’en særlig ofte i dag. Til det har de nok alle, bortsett fra R.L., kommet adskillig lengre i sin utvikling. En ok liveopplevelse som fyller opp Burnside-katalogen, men ingen must for noen å ha, egentlig.