Bert Deivert har skapt seg et navn og blir vurdert som en av verdens ledende utøvere av blues-mandolin. Lett å gjøre seg festlig her, men det skal vi vokte oss vel for. Yank Rachell for eksempel, er et navn som nevnes med ærefrykt av de fleste. Og på denne tolvte utgivelsen siden han flyttet til Sverige på syttitallet setter Deivert mandolinen inn i en elektrisk blues-sammenheng som for få år siden ville vært uhørt blant puristene. Sammen med Janne Zander på de forskjelligste gitarer, Per-Arne Petterson på bass og Fredrik Lindholm på trommer pløyer han gjennom et dusin låter der mandolinen uanstrengt forsyner seg med rollen som det førende soloinstrumentet. Særlig er det en flott tolkning av Son Houses ”Death Letter Blues” som peker seg ut, men også bidrag fra Sleepy John Estes, Big Joe Williams, R.L. Burnside og Yank Rachell - foruten Deiverts egne. Dette gjør ham til en musiker du definitivt bør bli kjent med, i den grad du ikke lot deg overbevise sist gang Deivert ble anmeldt i Bluesnews.