ELVIN BISHOP

ELVIN BISHOP - Raisin Hell Revue

ELVIN BISHOP
Raisin Hell Revue
Delta Groove

En morsom og svært underholdende plate

Elvin Bishop har alltid vært en rev å regne med i bluesens øverste sirkler selv om noen av plateutgivelsene har vært i overkant ”fun­ny” og ikke hatt så stor tyngde som den gang han dukket opp under armen på Paul Butterfield på slutten av 60-tallet. Denne for ham nye bandkonstellasjonen, som inkluderer to tidligere team-mates med John Nemeth og vår egen Kid Andersen, samt den aldrende men fremdeles flotte soulblues-sangeren Finis Tasby og sax-maniac Terry Hanck, kommer dundrende vår vei til Notodden Bluesfestival i år. Og det er bare å sjekke inn, for dette laget har noe ved seg som svinger. Og har nerve og sjel! Kid Andersens stadig sterkere tilstedeværelse i de øvre lag av dagens blues-Amerika har ført til en stadig mer utviklet, vital og økonomisk gitarist. Med det menes at de tonene han spiller er kanskje færre enn de for eksempel hans gamle kamerat Amund Maarud spiller, men de har desto større påvirkning på lytteren. Du skjønner hva jeg snakker om når du hører låter som ”Whole lotta lovin” som sklir inn på teppet som en B.B. King ”in his prime time”, den gritty hillcountryblues-nerven på ”What the hell is goin’ on” med så enkle men vitale hooks, og den tunge bluesrock-edge av et gitarspill som åpenbarer seg på ”Rock my soul”. At Kid gjenforenes med sin gamle partner John Nemeth, som fyrer av sin svært så distinkte stemme som lead-sanger på fire av låtene, forsterker bare følelsen av den unge bluesens vitalitet sammen med ringrevenes sjel på denne plata. ”Raisin Hell Revue” er en fest av en plate. Det starter med en miks av Louisianas zydeco-parties og Allman Brothers Bands gitarlinjer (Elvin spilte en god del konserter sammen med nettopp Allman Brothers band på 60-tallet) som eksploderer i Kid Andersens gitarsolo av en annen verden. Veldig jammy setting, og det virker som plata er tatt opp som en livekonsert. What you see is what you get – og det er nødt til å bli en fest på Notodden om dette gjentas fra scenen. Allman-vibben kommer også sterkt til syne på nesten seks minutter lange ”Rock my soul”. En låt og en gospelfyrig sørstatsrock-juvel som garantert blir et høydepunkt på konserten i sommer og som ville kledt enhver Allman-konsert perfekt. Men du finner også den klassiske Fats Domino-sounden på låter som ”Cryin fool” med Terry Hanck, en av bluesens mest sjarmerende og energiske saksofonspillere noensinne, som overbevisende vokalist. Og Finis Tasby er en bluesens crooner og gentleman som en Jimmy Witherspoon på laidback låtmateriale som ”River’s invitation” og på klassiske ”It hurts me too”. Sistnevnte låt er spilt i hjel av alskens bluesmutanter, men har fremdeles vibber som er reale og til å føle på i hendene på veteraner som Finis Tasby og Elvin Bishop. ”Raisin Hell Revue” er en morsom og svært underholdende plate fra en gjeng musikere som har alle genene i orden for å sette seg bak rattet for en real show-aften. Jeg digger denne plata – og ser virkelig frem til sommerens konsertopplevelse med denne setlista i vente!