Dette er muligens ett av de mest kompromissløst sære prosjektene jeg har hatt den udelte fornøyelse av å henlede oppmerksomheten din på. The Elgins er en gruppe nordmenn og amerikanere som møttes på nettet i en felles fasinasjon for Chicagoblues – vel og merke slik den ble spilt FØR etableringen av Chess som byens ledende plateselskap på slutten av 1940-tallet. Bandet legger da heller ikke skjul på at dette er en hyllest til etiketter som Trumpet, Parkway, Tempo-Tone og J.O.B. Dette er en plate laget i protest mot det moderne blues er blitt – med høye gitarer, riff og masser av trommer, nær opp mot rocken. Derfor har The Elgins gjort innspillingene sine i mono, på små forsterkere og med en beundringsverdig tilbakeholdenhet. Nedstrippede og enkle arrangementer er i tråd med intensjonen, og det hele er utsøkt gjort. For resultatet av denne tilnærmingen til stoffet er forbløffende, og selv har jeg brukt denne plata som mental stressterapi siden jeg fikk den – to låter, så sitter smilet i munnvikene, og der forblir det. Materialet er nennsomt plukket fra den katalogen The Elgins ønsker å hylle. Det underlige er likevel at uavhengig av det jeg allerede har sagt om dette prosjektet så ender dette IKKE med å låte som et retroprosjekt. Snarere er "Vol.2" en moderne plate gjort med klassiske teknikker og verktøy. Øyvind Stølefjell, Fredrik Zahl Marken, Albert Vigliarolo, Matteo Rocca, Mark Munea og Mark Bukich har med protesten sin skapt en milepæl for alle blueselskere, og hvis dette prosjektet noen sinne kommer seg på veien er det bare å rydde plass i kalenderen. Inntil da har du sytten ultrakule låter å glede deg over her. Stilig.