Kanadiske Sue Foley var så vidt tjue år da hun på nittitallet ble en del av miljøet rundt Antone’s i Austin. Hun var ikke bare en formidabel vokalist og låtskriver, hun var en djevel med Earl Hooker- og Ike Turner­-licks på sin Fender Telecaster. Hun absorberte raskt byens elektriske Texas-
shuffle samtidig som hun fortsatte å dyrke sine røtter i folk og akustisk blues. Etter ca et halvt dusin kritikerroste album på Antone’s har hun senere vært på forskjellige selskap. 2018-utgivelsen av Ice Queen er hennes første på seks år og er samtidig hennes debut på kanadieren Holger Petersons kvalitetslabel Stoney Plain. 
Uten at denne anmelderen har hørt alle albumene hennes – hennes Love Comin’ Down fra 2001 skal være verdt å sjekke ut - fortoner denne platens tolv spor seg som en maktdemonstrasjon av et comeback fra en artist som det har vært stille rundt i noen år. Innspillingene er gjort i Austin med en imponerende All Star-session av Texas-musikere og blant gjestegitaristene hennes finner vi Charlie Sexton, Jimmie Vaughan, Billy Gibbons og Derek O’Brien.  
Som låtskriver innenfor blues er Sue Foley en fornyer. Tekstene høres ut som de er krystet ut av egen erfaring. Det er den umulige kjærligheten. Etter to drepende gitarsoloer i det kvernende slow blues-tittelsporet synger hun konklusjonen  «… before I compromise my love again/it’s gonna be a cold damn day in hell.» I en annen sang om ødelagte relasjoner bruker hun termen «Gaslight» som er blitt en vanlig måte  å beskrive Donald Trumps manipulerende fake news.  
Foley er en smart låtskriver, og musikalsk nikker hun til den store tradisjonen når hun har to sakser og to messingblåsere til å låne åpningen fra Bobby Blue Blands «Two Steps From the Blues» i sin egen majestetiske «If I Have Forsaken You». 
Den fabelaktige Bessie Smith-klassikeren «Send Me to the ‘lectric Chair» (i sin tid forbudt av BBC) holder i det dystre før hun lar de tre siste låtene utgjøre en helakustisk avdeling. Her er hennes egen flamenco «The Dance» og Carter Family-klassikeren “Cannonball Blues”, til ære for hennes forbilde Maybelle Carter.
Dette er “the album of my career” skriver Sue Foley i liner notes.