Født i Denver, av foreldre fra Kentucky og Texas, var det ikke uten videre selvsagt at det var musiker og bluesmann som skulle bli Corey Harris’ skjebne. Han startet som gatesanger i New Orleans, og reiste rundt i sørstatene før han flyttet til Kamerun for et år, et opphold som har satt sterke spor i musikken han lager. Listen over folk han har spilt med er lang, men vi nevner Ali Farka Touré, Taj Mahal, R.L. Burnside, BB King, Dave Matthews og Buddy Guy som et lite utvalg. Harris var også med på og leste kommentarene i Martin Scorseses ”Feel Like Going Home” i 2003. ”Fulton Blues er hans, såvidt jeg har kunnet telle opp, trettende plate. Hva er det så vi blir presentert for på den første utgivelsen hans på Blues Boulevard? Vel, la oss kalle det en transkontinental blues. Han henter mange impulser fra afrikansk musikk, og det som politisk korrekt i dag kalles ”ørken-blues”, men her er også mange karibiske påvirkninger, europeisk eksperimentering, Chicagoblues og countryblues fra sør. Dette kunne lett blitt et pregløst søl og surr, og det er en bedrift og en glede å høre at Harris uanfektet og elegant presenterer en helhetlig opplevelse. Harris hever musikken sin over enhver grense og begrensning. Videre subtil er han ikke, og for noen blir kanskje tekstene hans vel direkte. Og rett skal være rett, noen av dem kunne nok tjent på noe mer gjennomarbeiding. Harris markerer seg likevel som en viktig og uavhengig, radikal stemme i dagens bluesmiljø. Og kresent velger han seg Skip James (Devil Got My Woman), Robert Petway (Catfish Blues) og Arthur Blake (That Will Happen No More)når han først skal gjøre covere. Personlig har jeg størst sans for Harris når han tar den helt ned, som på ”Fulton Blues” og ”Devil Got My Woman”, men slikt er og blir nå en smakssak og her er det nok å velge i. Så, jeg kan ikke annet enn varmt å råde deg til å slippe til denne plata på CD-spilleren.