Snart har det gått seks år siden Bergens og Sotra-baserte Trond Olsen Band dundret inn med en utrolig lekkert spilt bluesplate der spesielt grooven bandet hadde og gitarspillet til Trond Olsen selv imponerte. Debuten «A New Day Coming» har nå blitt til oppfølgeren «Mercy». Og etter at jeg har hørt litt grundig på denne plata må jeg si heldigvis har de funnet ny giv, nå med Frank Hovland på bass-posisjonen. En veteran som huskes fra new wave-perioden med bandet Program 81/82, og senere i bandet til Mads Eriksen, som har spilt mye bak Chris Thompson fra Manfred Manns Earth Band. Jeg husker at jeg synes soundet var noe vel polert på debuten. Jeg kjente på den litt Steely Dan-overproduserte følelsen igjen når oppfølgeren «Mercy» gikk sin første runde. Men det er ingen tvil om at bandet, fremdeles preget av gitarist, sanger og låtskriver Trond Olsens personlige følelser i hver eneste låt bortsett fra Robert Johnsons «Come on in my kitchen», har kommet steget videre. For man utvikler ganske raskt en veldig god fot og gjenkjennelse av låtene, riffene og grooven på dette albumet. Det sitter, det har sensualitet, bluesens melankoli, utrolig klare og fine gitarlinjer, og en voksent rocka groove som peker langt utenfor den tradisjonelle bluesformen. Å kalle Trond Olsen Band et bluesband er både veldig riktig, og samtidig også misvisende. Trond Olsen Band er blues på samme måte som artister som Jackson Browne, Warren Zevon, Al Jarreau og Bruce Hornsby er det. Trond Olsen er en låtskriver i det blå toneleiet, en knallsterk bluesgitarist med et tydelig, følsomt og arktisk klart lydbilde, men han er også en funky og r&b-groovy artist i et modent rockleie. Og en balladeer av de store på flere av platas nøkkelspor, fra «How can we change» til «Morning blues», «Riverside» og «You’ll be around». Du føler at det ligger mye ekte følelse bak låtene, og i motsetning til debuten er det «no fillers» på dette albumet. Andre lekne låter som «Sammy’s» og mer smertefylte «Real deal» og «Mercy» gir plata det rocka løftet den trenger! At selveste Buddy Whittington er med på gitar på to låter, blant annet Robert Johnsen-låta, og korer på fire andre låter, er flott. Men la det ikke ta noe av glansen fra Trond Olsen Bands prestasjon med dette albumet. En groovy og følelsesladet blues-plate og mye mer. En plate man lett «flyr» med om en har vinger eller ikke. Det du mangler har musikken!