Quintus Darrel McCormick er født og oppvokst i Detroit, og fikk sin første gitar da han var åtte år gammel. Året før hadde en trafikkulykke, der han ble påkjørt av en lastebil, kostet ham det ene benet. Quintus fikk den første skoleringen sin i den lokale kirken, og spilte utelukkende gospel til han var godt over tjue år gammel. I 1978 flyttet han til Chicago, og kvelds- og deltidsjobbing sørget for at han skaffet seg en solid akademisk ballast for den videre musikalske utviklingen sin. Han har, blant mye annet, backet Otis Clay og James Cotton - i tillegg til å ha vært en del av klubbscenen i Chicago de siste to, tre tiårene. Bortsett fra et øøørlite opphold i fengsel som en følge av en disputt om underholdningsbidrag så har Quintus jobbet jevnt og trutt. Debutplata hans (Hey Jodie fra 2009), fikk en jevnt god mottakelse, og her kommer altså oppfølgeren. Det du får er fjorten selvskrevne låter som plasserer Quintus med begge beina plantet i ZZ Hill- og Robert Cray-leiren. Mannen er en framifrå gitarist, om enn det kanskje hadde vært en idé å overlate vokaljobben til andre en gang i blant - der vår mann har sine klare begrensninger. Bandet hans gjør det de skal aldeles utmerket, og av gjesteinnslagene skal særlig bemerkes Munnspilleren Billy Branch som løfter de tre låtene han er med på MANGE hakk. Det eneste som mangler er at Delmark begynner å spille inn platene sine i noe annet enn en pappeske. Jeg kommer aldri til å slutte å la meg forundre over den flate produksjonen produsentene til Delmark av en eller annen grunn synes er så fortreffelig, og som uten unntak ender med å skjemme sluttresultatet. Hvorom allting er, skru opp lyden du og fyll på med bass - så blir dette fint. Quintus McCormick er, hvis du gir denne plata noen gjennomspillinger, så definitivt en mann som vil gi deg mye glede - så får vi bare håpe at tangentmannen legger bort den litt dølle Fender Rhodesen han insisterer på å bruke her til neste gang.