Et lyrisk, vakkert, ja noen vil nok si majestetisk, melankolsk og gitarbåret instrumentalalbum fra gitaristen som kjennes fra plateinnspillinger med den avdøde legenden Kristin Berglund, velkjenteNotodden Bluesband, soul/bluesbandet Greasy Gravy, den rå stemmen til Linda Kvam og den skjøre inderlige sjelen til Elly. Espen ­Liland må regnes for en ­veteran blant norske gitarister og musikere i dag, og etter soundet på dette instrumentalalbumet å dømme er det ikke rart at han har vært og er en ettertraktet «hired hand». Amerikanske blues- og soul­artister på Skandinaviabesøk har flere ganger benyttet seg av hans tjenester.
Med musikere som kjennes fra blant annet bandene til Jonas Fjeld og Tove Bøygard er det ingenting å si på prestasjonene når Espen Liland nå endelig vil være litt ego. For med det som platetittel lanserer han 11 låter som inviterer til sene nattetimer, dempet belysning, en temperert flaske vin, en død telefon eller iPad, en låst ytterdør, gode nakkestøtter, agurkskiver over øynene og alt annet som kan få deg til å glemme verden og tempoet der ute for en stund. For dette er en lyrisk plate, en eventyrersk virkelighetsflukt som funker.
Gitarister som Terje Rypdal, Jeff Beck og Janne Schaffer er forbilder, men selv om det er jazz/fusion-elementer i sekvenser er dette først og fremst en lyrisk instrumentalskive brygget på blått brygg og med rocken som bakteppe. Tidvis et sted mellom Jeff Beck og Hank Marvin. 
Åpningen med «Koa» er formidabel og virtuos, mens mange av låtene utover tar intensiteten veldig ned og lar de lange og glidende linjene i musikken skinne uten å overlesse noen steder. Kompet bak Espen er stødig og ligger i bakgrunnen, men det er ingen tvil om at det er gitaren og Espen Liland som kjører regi, show og innhold. En flott gitarplate det er lett å like, men som ikke bør misbrukes til feil tid og sted. Dette er musikk å synke ned i, og da må alle andre maskiner og distraksjoner slås av først!