Tafatt bandnavn, artig cover, ukjent band for de fleste, selv om det i Reloaded sitter kompetente krefter innen norsk blues. Men det er ikke noe tafatt over debutalbumet «My Longest Mile», utgitt på Notodden-labelen Bluestown Records, hjemmet til blant annet Rita Engedalen, og ganske sikkert spilt inn i et revitaliset Juke Joint studio med flinke lydfolk som Njål Frode Lie bak spakene. Det er veldig lett å henge med Reloaded på dette albumet om du liker noe av det Tromsø-bandet Pristine har gjort tidligere i karrieren, da de lot en ”bluesy edge” henge mer fremme i et rockbasert sound. For dette er mer rock enn blues i en lidenskapelig forlengelse av bluesens sterke følelser, bare hør en låt som «Listen now». Du kan fort tenke at dette er både et tight band med gode vibber, og ikke minst en kvinnelig vokalist på den riktige siden av Beth Hart i Heidi Blåsmo. En litt frekk og uttrykksfull vokal med en soul og rockkraft som også sender noen av tankene mine tilbake til 1983 og det australske rockebandet The Divinyls. Meget bra dame bak mikrofonen her, som dundrer inn med en troverdig attityde, og som du tror på direkte! Det er mange gode vibber tilbake til 70-tallet for sånne som meg på dette albumet, og morsomt med alle de spennende brekkene de gjør på låtene rent musikalsk, som gjør at dette er en levende, vital og aldri statisk blues/rock-plate. Progressive vendinger med gitarer og orgel på «Definitely maybe», rap/hiphop-moves på «Majority’s mask», – i det hele tatt en fin blues/rock-plate dette, som kan og vil overraske mange av oss som hører over gjennomsnittet mye musikk.