Fra Rælingen kommer denne klassiske bluesparty-gitaristen som kjennes fra mange år i bluesens tjeneste her til lands gjennom involveringer med Larsens Last Chance, Billy C. Farlow, Little Andrew og Solid Comfort, for å nevne noe. Ronny Aagren og et herlig løst og dyktig band mesker seg skamløst med 50-talls og tidlig 60-tallsblues og r&b-swing fra Texas til Memphis, Tennessee med dette debutalbumet som blir utgitt av J.T. Lauritsens eget selskap, Hunter Records. God spilleforståelse for den udødelige bluesfesten på lørdagkveldene i sørstatene i USA for 50-60 år siden, gir opplevelsen et ekstra løft. Som når de spiller «kveldens siste dans» med avslutningsnummeret «Sometimes» med glitrende gitarspill og intimitet. Ronny Aagren og hans band har blitt til en feelgood-vinner av de sjeldne. Musikalsk svinger det fra den klassiske Texas-skolen av svingende r&b og Texasblues, fra Duke Robillards til Jimmie Vaughans og Kim Wilsons oppvekst den gang ­radiostasjoner ikke hadde fått ordet «formatert radio» inn i språket enda. De lener seg også til klassisk 60-talls/tidlig 70-talls Sir Douglas ­Quintet et par steder som på «I love that lady», og går tilbake til 50-tallets lørdagskvelder og parties når de henter frem Fats Domino-nerve og Elvis-manerer i «There is hope». At bandet også danser som Little Charlie & The Nighcats gjorde i det senere fortapte 80-tallet med sanger som «I don’t care» følger naturlig opp kildene Ronny Aagren, Alex­ander André Johnsen, Roar Paulsberg og Ole-Christian Rydland søker etter. Og at det lander i New Orleans med gospeldrivet og slidegitar på «Bring me home» bare broderer ut den paletten de maler på fra start av dette albumet. Småpirkete kan man påpeke at ikke all vokal uttale har det samme erfarne uttrykket som det musikalske, men det fungerer og henger ålreit på greip hele veien for meg. Originalt og nyskapende er det heller ikke, men liksom Joakim Tinderholt er Ronny Aagren et uttrykk for at norske artister og band forstår seg minst like bra på de klassiske amerikanske blues-uttrykkene tilbake til 50 og 60-tallet som amerikanerne selv. Ja, endog til kanskje bedre! Det er sjelen, swinget, følelsen og ektheten som er det viktige her. Dette er en fest av en plate som det aldri blir feil å starte opp om man er «in the mood», og som også går ned i et mer følelsesladet country/gospelkammer på «Precious Lord». En nydelig liten sak som har mye av Hellbillies i seg, slik du kjenner dem fra en av deres mest kjente ballader.