Tiden med Royal Southern Brotherhood er definitivt over for den joviale sørstatsmusikeren fra St. Louis i Missouri. Det er med dette nye soloalbumet han på en måte skal bekrefte hvorfor han forlot det populære sørstats-kollektivet. Jeg elsker stemmen hans, og mye av det nye materialet han har kommet opp med oser av det rå, uhøvlede, raspende og sjelfulle uttrykket man bare må elske. Mike Zito tar karrieren sin til et nytt nivå når det gjelder det vokale uttrykket. På verandaen sitter han nå sammen med Delbert McClinton, Bob Seger, Rod Stewart, Tom Petty og andre sørstatshelter som Dan Baird. Ok, en er skotte da, men han rasper med en sørstatstunge like fullt. I første og andre og tredje runde var det ikke mye som festet seg fra denne nye plata til Mike Zito, og jeg hadde forberedt litt klaging på at flere av låtene. Noen ganger er det sånn, at en plate må vokse i deg før du skjønner og føler skjønnheten og storheten. For dette er en nydelig plate. Herlig løssluppen og røff i fremragende vokale prestasjoner, der Mike Zito overgår seg selv i å uttrykke følelser. Som i platas nest siste låt «What’s on your mind». En mer desperat bønn om ærlighet og håp om bekreftelse på den kjærligheten en selv føler skal du lete etter. En sterkere sang om kjærlighetens desperasjon kan jeg ikke huske å ha følt på lenge. På den andre siden disker Zito også opp med funky partytoner på avslutningsnummeret «Bootleg» skrevet av John Fogerty. Det låter nesten som i klassikeren til Sam The Sham & The Pharaohs «Wooly Bully» fra 1965. Sanseløst morsom rock’n roll, som følges opp med nydelig coverversjon av Bob Segers «Get out of Denver», øsende rock’n roll, og Delbert McClinton-følelsen i åpningsnummeret «Keep coming back». Med sax! Han barberer også Bob Segers legg igjen med sin egen «Chin up» på en måte som Bob selv nok liker. Leverer en seig rocker i «Girl from Liberty» som har mye av Tom Pettys nerve i seg, og en Southside Johnny-følelse som sniker seg frem i nydelig r&b-følelse og heftig vokalt uttrykk i balladeuttrykkene på både «Get busy living» og «Lonely heart». Begge disse låtene har Mike skrevet sammen med vår favoritt Anders Osborne, som også gjelder den smertefulle oppgjøret med alkoholmisbruk og dårlig karakter på «I was drunk». Der er det teksten det gjelder. Mike Zito er farlig nær en hit av stort kaliber med den soul-sterke balladen «Early in the morning» som jeg nok ville tro at Rod Stewart ville slått kloa i om han kunne. Og når du tror at han vil legge Royal Southern Brotherhood bak seg for godt så kommer «Cross the border» opp som albumets funky rockenummer og et naturlig høydepunkt på et RSB-album om han hadde fortsatt der. Mike Zito synger skjorta av seg på dette albumet. Herregud så rootsy og følsomt og ekte han synger på sitt beste soloalbum så langt. En favoritt på lange bilturer. Du risikerer at du gjør turen litt ekstra lang for å få hørt albumet en gang til. Så bra er det. Gratulerer til alle som elsker sjelfulle ballader som oser av roots, country og soul, eller dønn ærlig sørstats-bevrende rock’n roll.