Jimmy Ricks var en av de virkelig store stemmene blant vokalgruppene i R&B i USA fra 1945 og drøyt ti år fremover. Da møtte han Warren Suttles og sammen rekrutterte de Leonard Puzey og Ollie Jones og startet The Ravens. Det tok et par år, men da gutta lot Jimmy Ricks synge solo - med en bass som kunne smelte smør, så var stjernestatusen et faktum - publikum gikk helt av hengslene. The Ravens TVdebuterte i 1949 og kunne etter hvert notere seg for en anselig mengde R&B hits og ble blant de best betalte gruppene i USA. Ricks, vel vitende om at han var stjernen, fikk solide egoproblemer, særlig da de første soloutgivelsene hans også gjorde det svært bra - og skal ha blitt en vriompeis å samarbeide med. I 1956 var det ugjenkallelig slutt, og det er her denne samlingen begynner. La meg likevel ha nevnt at skulle du komme over samlinger med The Ravens er det bare å slå til. For enten han opptrer som medlem av en gruppe eller som soloartist er Jimmy Ricks en elegantier med en fantastisk sangstemme. Jimmy og stemmen tilhører en æra da sangstjerner var stilige - og absolutt INGEN var mer stilige enn Jimmy Ricks. Bassen hans er dyp, vanvittig fyldig og melodiøs og det finnes ikke et bilde der han ikke er ytterst ulastelig antrukket. Det han gjør på denne plata er hentet fra utgivelser på flere etiketter, som antakelig er noe av forklaringen på at solosuksessen uteble, der selskapene nok nølte med å legge mye penger i en mann de ikke trodde var kommet for å bli hos dem - LaVern Baker dukker opp på et par låter som duettpartner, men ellers er dette solostoff. Hoveddelen av plata er innspillingen Ricks gjorde for Signature, der han sikkert følte han fikk den stjernebehandlingen han fortjente - stort studio, fullt orkester og over­­­dådige arrangementer. Ricks holder seg stort sett til standardlåter (Old Man River, Say It Isn't So, Goodnight My Love, The Christmas Song) og det er og blir balladene som er hans store styrke. Pop og særlig det "tidsriktige" rockstoffet faller gjennom i sammenligning, noe de som satte sammen dette utvalget tydeligvis er enige med meg i, for de nøyer seg med et fåtall gymsokker som ikke klarer å ødelegge den totale ørensfryden. Han prøver seg også på noen av låtene han gjorde med The Ravens, men klarer ikke helt å nå opp til gammel storhet - men huttetu så kult dette er! Selv om han ikke solgte mye plater så gjorde Ricks det bra på klubb- og konsertscenene og forble på sett og vis et stilikon frem til sin død i 1974, en periode da Count Basie brukte ham som vokalist. Dette stoffet har ikke vært tilgjengelig på CD tidligere, og med dette har du sjansen til å bli kjent med en mann som har inspirert utallige sangere som kom etter ham. Så får han heller få VÆRE vanskelig å samarbeide med. En klar kandidat til topp ti lista over skiver jeg hadde tatt med meg på en øde øy.