DAVE KEYES

DAVE KEYES - The Healing

DAVE KEYES
The Healing
Keyesland Music

En del godbiter i et variert landskap

Dave Keyes har i sin tredveårige blueskarriere traktert tangenter bak artister som Odetta, David Johansen, Bo Diddley og den flotte gospelartisten Marte Knight. For tiden er han å finne på pianokrakken bak blant annet Popa Chubby, hvis han ikke gjør konserter i eget navn. New Yorkeren er nå ute med sitt sjette album, “The Healing”, hvor flere av de han spiller for gjør gjentjenester for vinneren av Blues Foundations International Blues Competition tilbake i 2000. Popa Chubby og Arthur Neilson deler gitarjobben broderlig seg imellom og The Brooklyn Interdenominational Choir er med på å heve albumets beste spor, “Faith Grace Love and Forgiveness. Selv om Keyes er pianist, er ikke albumet så prega av dette som en kanskje skulle vente. Stort sett er pianoet ­balansert greit opp mot gitarer, munnspill og blås på tre spor. Det er først på instumentalen “Boggie For Stefan” at Keyes er alene med sitt piano. Og jada, mannen vet hvordan han skal bruke både venstre og høyrehanda i en boogie. På nevnte “Faith Grace Love and Forgiveness” trakterer Keyes Hammond B3, og han krydrer også “Dance In The Dark” og den flotte soulbaladen “Take You Back” med instrumentet, sammen med Wurlizer-piano. Det rare med denne skiva, er at den åpner med et av albumets mest intetsigende nummer. Hadde jeg klikket inn på Spotify for å sjekke opp den nye skiva til Dave Keyes, hadde jeg kanskje latt være å høre mer. Og det hadde vært litt synd. For det er en del godbiter i et variert landskap her. Den Bo Diddley-inspirerte “Not So Nice Anymore” med fin slidegitar fra Popa Chubby og den u-amerikansk sexuelt åpenhjertige “Ain’t Looking For Love” der han får vokalhjelp av Vanesse Thomas, er høydepunkter. Nevnte “Take You Back” og den andre blue eyed soulballaden, “Come To Me”, er manna for øregangene. På de to coverlåtene, Robert Johnsons “Travelling Riverside Blues” og Sister Rosetta Tharpes “Strange Things Happening”, har jeg nok for mye originalene i bakhodet, men må innrømme at det var at det var litt artig å høre en pianobasert utgave av den gamle Johnson-klassikeren. Dave Keyes har en kompetent bluesstemme, som nok mangler litt særpreg. Men utstrakt bruk av koring veier opp en del. Jeg kunne og ønsket at han brukte gospelkoret på en låt og to til, når han først dro 30 personer inn i studio. “Faith Grace Love and Forgiveness” er låta som veide positivt på vektskåla, da jeg satt og vurderte om dette albumet skulle få terningkast fire eller fem.