Dette er en deilig overraskelse fra Skottland og Glasgow. Stevie Nimmo ga ut en akustisk americana-inspirert debutplate som soloartist for seks år siden, som fikk Maverick Magazine til å stadfeste at han var en av Skottlands fineste singer-songwriters. Dette, hans andre album, handler ikke om singer-songwriterfeltet i det hele tatt. Det er et til de grader vellagret og tilbakelent bluesrock-album der dørene aldri slamrer. Mye bra og sjelfullt gitarspill kommer godt med, men det som imponerer er hvor god følelse det er på samtlige låter, hvor mye man bare seiler med i en magisk, behagelig og forførende atmosfære av temperert testosteronfylt bluesrock. Ikke noe man opplever ofte, vil jeg påstå. Jeg hører mye av en yngre Gary Moore på dette albumet, men den sofistikerte følelsen av å være laidback trekkes lengre enn Gary noen gang klarte, selv med «Still got the blues». Så er det dette med følelsen Stevie Nimmo legger igjen i sangene på dette albumet. Det er bare en så sjeldent god følelse. Gary Moores «Still got the blues» var oppskriften på ganske mye kjedelig. Dette albumet vi her snakker om kan kanskje ikke kalles genialt, men ørekanalene mine har ikke opplevd lignende SPA-velvære på veldig lenge. Om jeg sa dette albumet ikke handler om singer-songwriter-profesjonen så er det riktig, men med ett unntak. Låta «Walk the thin line» er en akustisk basert countrylåt av feelgood-slaget. Med selveste Lloyd Maines (Joe Ely Band, Guy Clark, Uncle Tupelo, Wilco) på pedal steel. Resten er bredspektret blues i et pop/rock-format som aldri blir feil. Og grunnen til det er sjelen i gitarspillet, stemmen og låtene til Stevie Nimmo. Stevie Nimmo turnerer sammen med Ben Poole i England om dagen, og de deler også plateselskap sammen med blant annet bandet King King. Det er tydelig at bluesbasert rock har en solid opptur i det britiske riket om dagen, og etter min mening ledes feltet nå av denne skotten. Stevie Nimmo. Hør låter som «Gambler’s roll» (masse Allman Brothers Band-følelse her), «Chains of hope» med sin Bonamassa-tyngde, «Roll the dice again» med sin følelse av Stevie Ray Vaughan-toget som aldri stopper, en sjeldent fin ballade-følelse på hudløse «Running back to you» og følelsen av det klassiske engelske rockebandet Free (som også King King dyrker) som kommer pent frem på «Still hungry». «The Sky Is Crying» sa Stevie Ray Vaughan. “Sky Won’t Fall” sier Stevie Nimmo. Det er ikke noe som slår ektefølt blues selv om den kommer i selskap med tungt duvende rock!