Du får raskt assosiasjoner til Supersonic Blues Machine som headlinet Notodden Blues Festival i sommer når du hører Gary Hoey slippe løs villskapen og et tungt bluesrock-trøkk med sin øsende Fender Stratocaster på albumet Dust & Bones. Men dette er bedre. Mer primalt og med mer av Johnny Winters og tidlig ZZ Tops grusekjørte rocknerve, samtidig som han har George Thorogoods rock’n roll og bluesrockete hammerslag nedarvet fra Chuck Berry og ført videre av Hound Dog Taylor & The Houserockers. Liksom nye artister vi har hatt glede av å treffe i det siste på Provogue-labelen sitter Gary Hoey med den samme sydende bluesrock-nerven som Simo plantet i mellomgulvet på intetanende musikkelskere nylig. Du hører at han er inspirert av artister som Joe Bonamassa, hør tittelsporet «Dust & bones». Han øser på med Hendrix møter ZZ Top-takter på «Born to love you», kjører George Thorogood ned til rockabilly-klubben der Brian Setzer venter med «Who’s your daddy», kjører over Supersonic Blues Machine med «Boxcar blues», en låt Gary Hoey mener er som at Robert Johnson møter Led Zeppelin, og klarer å hylle Johnny Winter slik at jeg tror på ham med «Steamroller». Følelsen er en knyttneve i magen, samtidig som du smiler og rister heftig på vekselvis høyre og venstre lår til rytmene som svinger like ustoppelig som en skurtresker. En classic rock ballade-duett med old school hardrocker Lita Ford (fra The Runaways) klarer ikke å ødelegge, men jeg, – ja jeg skipper forbi den, jeg. Den kan Bryan Adams få til sin neste plate. At Gary Hoey på en måte også hyller Robin Trower med låta «This time tomorrow», synes jeg er umåtelig flott. Han fremstår som en bluesrockens tungvektsbokser på denne plata, og den passer nok ikke til anledninger der du kommer sliten hjem fra jobb, for den suger energi. Men når du har rigget opp anlegget i stua klar for stor lyd, formen er på topp og du kjenner lysten etter å smelle til med blues og rock i et ekstatisk ekteskap, så er Dust & Bones en klar favoritt i høst!