Aiaiai – her kommer en riktig så “farlig” plateutgivelse. Farlig på en måte Tom Waits og hans fans vil forstå umiddelbart. Ikke fordi Jørn Bastiansen fra Drammen og hans nye Jug Rock på noen måter etterligner den møkkete barkrakkens største historieforteller, eller for den saks skyld en Jeffrey Lee Pierce på slutten av et desillusjonert og kort liv som rockernes eget hemmelige ikon. Men du kjenner igjen ekte sår musikk som handler mer om å overleve enn å leve. Musikk som kommer nedenfra et mørkt kjellerdyp inntil forbannelsen bryter og noen brått sparker opp døra nedenfra og vil ut. Det er en sterk historie Jørn Bastiansen, tidligere frontfigur i hardtarbeidende JB & The Delta Jukes, har spart til høstmørket. Det handler om usedvanlig sterke følelser om du virkelig tar dette debutalbumet innover deg. Presentert med forvrengte gitarer som speiler den fortvilte sjelen, dyrisk perkusjon som får selv den mest urbane japp til å skjønne at her kommer det et lite stormsenter inn i den velordnede tilværelsen, og Jørns stemme som vrenger sjela så du kjenner det stikke i huden flere ganger. Selv det jævlige i livet behøver en stemme, en forteller, en formidler av usminkede bilder av savn, det uløselige, iboende overlevelsestrang og lysten til å se på gamle drømmer før de svinner helt og dør. Disse låtene er skrevet i smerte, i fortvilelse og i en intens og hvileløs virkelighet. Og liksom Tom Waits og Jeffrey Lee Pierce, – ja, vi kan også legge til artister som 16 Horsepower, PJ Harvey og Nick Cave i sine yngre dager – er dette musikalsk kunst som kommer av et sterkt behov. Ikke av lyst. Suggesjonen er fra North Mississippis jukejoints. Fra røttene til R.L. Burnside. Bluesen er fra Charlie Pattons og Robert Johnsons urblues, den gang depresjonen og generelt tøffe tider tvang frem behov for å melde slik Jug Rock gjør. Og fortellingene fremlegges med et jordnært, djevelsk og karismatisk drama ikke ulikt Tom Waits eller hans mindre pålitelige venn Chuck E Weiss. Spesielt er det også at noen av gitarriffene vil få det til å riste ekstatisk i en slags headbanging hos gamle metal-heads. Og andre pasientgrupper. Det er en sterk reise du er med på her. Årets reise innen bluesen her til lands for min del så utvilsomt. Kraften du treffes av er forunderlig kontrollert, selv om du føler at det kan eksplodere når som helst! Helt fra åpningen med ”Cold iron bed” via en elektrisk tolkning av Blind Lemon Jeffersons ”Jack of diamonds” til slutten settes med ”The last waltz” kjenner jeg at dette må jeg bare være med på uten å tenke for mye. Jug Rocks debut blir en besettelse av de sjeldne i spilleren. Selv det jævlige i livet behøver en stemme, og fremført med Jørn Bastiansens kompromissløse attityde kan musikk ikke treffe deg bedre. Du hopper bare ikke bukk over årets viktigste album. Gjør du vel?