Den danske bluesgitaristen har en av de mest følsomme og nydeligste toner i sin bluesgitar på denne siden av Peter Green. Det er derfor ikke rart det snakkes stadig høyere om denne stilfulle gitaristen som også fronter et meget habilt, ungt og spennende band med Palle Hjorth på orgel, Jesper Bylling på bass og Claus Daugaard på trommer. Deres forrige studioalbum Blålys var et av de fineste funn i fjor for meg, og dette albumet holder et så fint nivå, ja jeg er begeistret selv om jeg ikke stanger hodet i taket. Jeg lar meg underholde og sjarmere i time etter time og kjenner at dette er et voksent bluesalbum jeg kommer til å like. Det vokser! Liksom våre egne Mulens Portland Combo lekes det med funky og groovy blåblå blues med en klar skandinavisk tone. I bunnen ligger ekte Chicago-blues, som på Ole Frimers egen «Workin’ too much», med gitarspill helt opp mot Robben Fords klasse. Men her er også små elementer og triks innimellom som hentes fra blå fusion, soul og jazz-temperert late-night blues. Det er mange som blander sin blues-cocktail etter denne oppskriften, men ingen jeg kan tenke på i øyeblikket som har så mye sjel og nerve i både melodier og gitarspill som Ole Frimer i vår del av verden. Du skal først skaffe deg Blålys-albumet om du fortsatt ikke har skaffet deg den. Live At Blues Baltica er et naturlig neste steg for Danmarks bluesjuvel, som ga ut en plate sammen med legenden Peter Thorup (CCS, Alexis Korner) for snart 10 år siden. Lydkvaliteten fra festivalopptaket som er gjort i Eutin i Tyskland er superb til å være live også, og det kjennes virkelig som å være på en konsert som bygger seg opp gjennom flere stemninger og stilarter. Og Ole Frimer fyrer av en hyllest til Johnny Winter helt til slutt med hans «Hustled down in Texas» på en måte som må få alle som elsker fyrig blues og rock’n roll-gitar til å kjenne det i både hofter og luftgitar-armer! En artist som velger å kjøre en Al Kooper-cover er alltid spesiell. En av tre coverlåter her er hans «I can’t keep from crying sometimes». Fantastisk låt og sterk versjon som treffer deg midt i hjertet. Den siste coverlåta er den kanskje tyngste blueslåta om bord. En 50-talls bluesklassiker skrevet av Texas-musikeren Hop Wilson, og som både Albert Collins og Robert Cray (og en haug andre) har gjort. Ole Frimer står ikke noe tilbake for sine mer berømte kollegers versjoner, spør du meg. Og viser at han ulikt mange gitarister gjerne gir plass til de andre unge og flinke musikerne i bandet. Som på hans egen «The way you move» som er en spennende gitar/orgel-duell som virkelig tar deg med på tur. Publikum applauderer vilt, og det er helt fortjent. Dette er en artist du må stifte bekjentskap med!