Denne plata er en makt­demonstrasjon. Der første plata markerte gutta som et band som gjerne ville ha det moro og få fansen til å danse er dette så overlegent stilig at det er vanskelig å sette ord på det. Kjernen er den samme, men studioutgaven er utvidet med Kåre Kolve og Jens Petter Antonsen - de er kanskje bare to, men de låter som en full blåserekke! Johnny Augland spiller ekstra gitar, foruten at han produserer, og Ingvill Bjorland bidrar på vokal. Øystein Undem er fremdeles en av landets beste boogiepianister og Roald Brekke på bass og Atle Helland Strøm på trommer er det perfekte kompet. Foran dette står Eric og spiller gitar og synger, svært klar over (tror jeg) hvilket avsindig kvalitetslag han har samlet. Musikalsk er dette, i enda større grad enn sist, solid forankret i jump-bluesen og faktisk rockabillyen fra det tidlige femtitallet. Ikke et hårstrå, og langt mindre en note ligger feil. Fra Mr. Undem sparker dette i gang på instrumentalen som har gitt navn til plata, på noe som er nødt til å være en Hammond B3 - eller en forbanna god kopi, sitter grooven - like sikkert som pressen i buksa. Det utrolige er at du får elleve originaler, helt uten hvileskjær. Dette er stoff en Brian Setzer, en Rick Estrin eller en Mac Rebenack hadde grått blod for. Kribler det mot all formodning ikke når du hører dette tviler jeg vel egentlig på om du har puls. Mens jeg skriver dette smeller Eric helt selvfølgelig i vei med en scat-solo, helt overlegent feier han all tvil til side og markerer seg som kongen på haugen. Det er med dette min uttrykte utfordring til alle landets arrangører av bluesfestivaler å booke den utvidede utgaven av Eric Slim Zahl & The South West Swingers til neste års festivaler. For din del trenger du ikke vente, du kan begynne moroa allerede. Helt, HELT overlegent. Eneste grunn til at dette ikke blir full pott er at jeg vil ha slingringsmonn til neste gang. Personlige favoritter: "Hot Rod Queen", "Million Kicks" og Everything I Need".