I Bluesnews nr 84 anmeldte jeg ‘Infernal Piano Plot…HATCHED!’, debutplata til den Chicago-baserte duoen The Claudettes. Jeg skrev da at jeg hadde fått meg et nytt favorittband, og var generelt positivt innstilt til den svært så ville piano/trommer-besetninga og den oppspeeda punk/jazz/blues/barrelhouse/gutbucket-innstillinga til herrene Johnny Iguana og Michael Caskey. Trommeslager Caskey har fartstid fra bandene til Koko Taylor, Chuck Mangione og Marvin Hamlisch, mens Iguana har spilt piano for bl. a. Otis Rush og Junior Wells. Konseptet er like enkelt som genialt; piano og trommer, instrumentale låter som formelig revner av manisk energi, lyden på elleve, og så lar man det stå til. Den første plata var noe helt eget; ingen andre låter som The Claudettes. Nå har duoen, som opprinnelig ble oppkalt etter ‘Miss Claudette’ (deres kontrollbesatte koreanske manager som ofte pleide å være med på konsertene og selge drinker fra scenen) ekspandert til en trio. Det nye medlemmet er Yana, en modellvakker kvinnelig nigeriansk-amerikansk danser og vokalist, som i følge Claudette-myten var leieboer i en av Miss Claudettes leiegårder i Chicago, før hun ble oppdaget av manageren og instruert til å være med gutta på turne, for å ‘pynte opp’ scenen i kraft av sitt ytre... Det viste seg imidlertid at Yana kunne langt mer enn å være til pynt. Hun synger både på engelsk og fransk, og har en scenekarisma av de sjeldne. Det går fint an å trekke paralleller til vokalister og scenepersonligheter som Eartha Kitt og Josephine Baker, som også hadde sansen for cabaret og det teatralske. Yana er – hvis man skal dømme etter youtubevideoer – en stilfull frontfigur med et helt eget uttrykk; rett og slett en moderne diva man bør følge med på framover. The Claudettes’ nyeste plate, No Hotel, er en elegant miks av den forrige platas hysteriske instrumentalmusikk og låter der Yana på sømløst vis glir inn i totalbildet. Vi får gamle låter som ‘California Here I Come’ og ‘No Business Like Show Business’, egne komposisjoner som ‘Big Easy Women’, ‘Southbound Stroll’ og ‘The Swinger Goes Straight’, men like fullt er det Yana som stjeler showet med retro-soul-pop av typen ‘She’s So Imaginary’ og franske låter som ‘Laisser Tomber Les Filles’ og ‘Chez Le Ye-Ye’. Yana kommer inn etter at duoen har spilt noen låter, synger sitt lille sett, før hun forsvinner og lar gutta få avslutte med noen låter til. Genial oppbygging, som temmelig sikkert er representativ for hvordan The Claudettes legger opp live-spilling. Jeg lar meg i 2015 sjelden imponere av boogie woogie- og bluespianister som mer eller mindre perfekt planker gamle helter uten å sette sitt eget stempel på det de spiller. Johnny Iguana er så langt fra denne fella som det er mulig å komme. Hans mashup av Otis Spann, Professor Longhair, Ray Charles, Bobby Timmons – godt innsausa med klassisk piano a la Debussy, Satie og Bartok – er kun hans egen. Han fotfølges av trommeslager Caskey på en imponerende måte, og det svinger med en energi som hele tida truer med å sprenge både høyttalere og blodkar. Jeg håper virkelig å se dem på norske scener så fort som råd er.