Mange er betatt av Maria Mena og den følelsesladete siden av norsk og internasjonal popmusikk. Jeg kan ærlig talt styre meg og finner ikke så mye sjel og kraft som formatet lover i den intime og hjertenære formen. Mye skrik og lite ull, som vi sa i gamle dager.
Men Åste er noe ganske annet. Vokst opp med folkemusikk i Heddal i Telemark, og som kombinerer egenskrevet materiale i en form som er en sen kvelds følelsesladet pop. Der også gospelladet soul og tradisjonelle spirituals fra sørstatene av USA setter opp mange av mikrofonene på en herlig nedstrippet plateutgivelse. 
Det er umulig å ikke sammenligne noe av sjelen med Elly, som vi kjenner fra samme fylke. Men gospel/spiritual-sjelen hun har adoptert fra flere studieturer til New Orleans henter frem mer kraft, mer følelser. Mye av alt som har formet den Åste som kom på 4. plass i Idol i 2007 og senere har koret på konserter og/eller studio for navn som Mira Craig, Noora Noor, Silje Nergaard og Big Bang. Med seg på plata har hun også Big Bangs trommeslager Olaf Olsen, samt tunge navn som David Wallumrød på tangenter og Bjørn Holm på bass. Og Åste synger sine egne låter og sine versjoner av tradisjonelle spirituals og gospel-sekvenser med en sjelden følelsesladet prakt og kontroll. Dette er virkelig en plate å ta med seg under dyna, opp på den strømløse hytta, inn på den forlatte seteren, og ut av den masseproduserte verden av pop vi normalt lever med og i.
Åste er en artist som vil overraske en del musikkinteresserte. Hennes Aretha Franklin, Cassandra Wilson, Silje Nergaard-fraseringer passer veldig fint med gospel/spirituals-tradisjonen og der hun sniker inn elementer av norsk folkemusikk. Fela på «Heab’n», munnspillet på åpningslåta «Mercy». Sistnevnte et bidrag fra vår egen legende Sigmund Groven som virkelig fortjener å bli husket for langt mer enn «Flåklypa»-melodien.
Hennes største aktivum er stemmen, og de bevrende følelsene hun klarer å legge inn der. Som et norsk svar på Nina Simone høres hun både svart og hvit ut. Jeg har aldri hørt noen bedre med norsk pass i retning Nina. Hør bare «Swing low (Sweet chariot)», eller enda bedre den rene acapella-fremføringen av «Sometimes I feel like a motherless child». Magi er ikke et godt nok dekkende ord her. Tekstene føles så sterke og følelsene så inderlige og dype at du kan ikke annet enn bøye hodet et øyeblikk.
«Second chances» forteller hvor mye vi savner en oppfølger fra radarparet Noora Noor/Kid Andersen, da denne låta har den samme raffinerte soul/pop-formelen i seg. Skrevet av Åste selv, så vi skjønner at det ikke bare er et vokalt talent vi har med å gjøre her. Hun klarer også sløy og nær soul som Silje Nergaard, Sade eller Randy Crawford på låter som «I wouldn’t mind» der Odd Einar Nordheim medvirker på sang. Igjen skrevet av Åste selv.
Denne blandingen av gospel, soul, tradisjonelle spirituals og pop med små nøkkel-element av norsk folkemusikk og ballade­tradisjoner som du kjenner artisten Elly for er for meg så ektefølt og tidløst at du ikke kan få varme nok anbefalinger om å lære deg å kjenne Åste og hennes musikk. Og jeg har alltid sagt, jeg har mer tro på sangere som kommer på 4. plass i Idol enn de som vinner. Det er de som tør å gå andre veier. Sjekk ut Norges svar på Nina Simone!