Blue Mood Records mantra om at «en plate er et postkort fra en konsert» lever virkelig opp til slagordet med denne upolerte og nære liveinnspillingen med pianisten Dr Bekken (Tor Einar Bekken blant slekt og venner) og munnspill-sjelevenn Richard Gjems, kjent fra både J.B. & The Delta Jukes og siste plate med Steinar Albrigtsen. Sammen har de turnert i rundt 10 år med dette konseptet formet av piano/munnspill og en sjelfull blues/folk-tilnærming man ikke får over disk så mange steder i denne verden. Nå er deres unike konsept fanget på tape på Herr Nilsen i Oslo fra en fin kveld 17. november i fjor. Obskure låter og en innsikt i musikkhistorien både fra norsk folkemusikk og amerikansk blues med New Orleans-tradisjonene som spesiale har vært garantien for at denne uvanlige duoen, uten noen form for gitar eller pålesset sound av blåsere, har vært bankers på små intime brune steder rundt om i landet. Dette er musikk som kan føles «enkel», men som har et mylder av nyanser og finesse som kun kan leveres av musikere med den sjeldne kompetansen som Bekken og Gjems har opparbeidet seg gjennom et helt liv snart. Å komme inn på deres konserter er som å åpne en verden man sjelden opplever live. Å fange en konsert til tape er en kunstform, og Blue Mood bruker samme upolerte tilnærmelse som på Dr Bekkens Spellemannspris-nominerte plate fra i fjor, og lykkes med å gjøre det enkle til det beste. Med tradisjonelle folksanger som kunne vært brukt på Flåklypa Part 2, åpenbart med røtter i deres felles kulturelle røtter i Finnskogens dype jordsmonn, sanger av Carl Jularbo, men også amerikanske godbiter fra Gus Cannon, Sonny Bruke, Eddie Miller, Scott Joplin og r&b-kreftene til Bobby Charles og Jelly Roll Morton. For ikke å snakke om avslutningen fra Los Angeles-satiriker Randy Newman med herlige «Louisiana 1927» og Dr Bekkens egenkomponerte «St. Pete», som nok er tilegnet hans forbilde Pete Johnson. Jan Christian Gjems har forsterket duoen på denne liveinnspillingen med lunt gitarspill, og Noora Noor dukker opp med vokal på Bobby Charles «Jealous kind», uten at dette betyr noe spesielt for innspillingene. Vokalopptaket av Noora er ikke imponerende bra, og de kunne egentlig kjørt mer renhårig på sitt nakne Dr Bekken (band) og Richard Gjems (vokal/ munnspill) -konsept for min del. Det er deres sjel i all sin enkelthet og utvalget av obskure låter som gjør dem interessante og levende. Spell er en fin plate, en levende plate, men bare glimtvis treffer den hardt. Munnspillet på selveste «Internasjonalen», Randy Newman-følelsen både på hans egen «Louisiana 1927» og Eddie Millers «I’d rather drink muddy water», det levde livet som syder i Sonny Burkes «Black coffee» og den herlige folkemusikkreisen i «Midisijollin» er denne platas flotteste juvel etter min mening. Dette er unike greier man ikke vil legge fra seg, mens klassikere som Carl Jularbos «Livet i Finnskogarna» og Scott Joplins «The entertainer», som vi alle har hørt en eller annen gang, blir litt overfladisk lytting for min del, og mangler den dybden og obskure nerven som duoen er kjent for. Litt for mye publikumsfrieri et øyeblikk, som er lett å forstå når man skal spille inn en liveplate. Ekte saker fra to karer som det knapt finnes noen i verden som kopierer, og som det er verdt å bruke en regnværsdag eller to i sommer på, men ikke den juvelen som vi kanskje hadde sett for oss helt likevel.