Plateselskapet Delmark feirer seg selv i anledning av å ha holdt det gående i 55 år, saklig nok. Og det gjør de ved å gi oss denne samlingen av noen av de musikerne som har vært å finne der gjennom årene. Bob Koester startet opprinnelig det hele i St. Louis før han flyttet butikken sin til Chicago i begynnelsen av femtiårene. Dette er bluesutgaven av jubileet, og samme typen utgivelse markerer Delmark som jazzlabel – så vær våken når du plukker med deg denne, ellers er straffen hard, Delmarks jazzansikt er ikke LIKE imponerende. Det du får for penga er fine øyeblikk med først og fremst Otis Rush, Sleepy John Estes, Big Joe Williams, Bonnie Lee, Shirley Johnson og Magic Sam. Slidegitaristen JB Hutto er likevel mannen som setter alle i skyggen, han dukker opp her i en innspilling av Evening Train gjort i 1966 som av uforklarlige og ufattelige årsaker ble liggende og støve ned i 40 år før den dukket opp i 2006. Så i denne sammenhengen og i dette selskapet blir folk som Jimmy Dawkins, Speckled Red og Steve Freund å betrakte som listefyll. Alle låtene på CDen stammer fra stoff som ellers er tilgjengelig på ordinære utgivelser, så noen vil ha dette fra før. For alle andre er dette en vakker introduksjon til old-school Chicago blues anno 60’ og 70-tallet som burde friste til å utforske miljøet og disse musikerne nærmere. DVDen du får på kjøpet er en helt annen skål. For her tar Delmark deg med på fest! I en serie klipp fra DVDer utgitt mellom 2005 og 2008, og som av uforklarlige grunner har gått denne anmelder hus forbi, får du en drøy times svett moro fra klubbscenene i Chicago. Her demonstreres med all mulig tydelighet at blluesmiljøet i Chicago er i full vigør også i våre dager. Fremdeles er flertallet av musikerne innflyttere sørfra, og James Yancy Jones eller ”Tail Dragger” er opprinnelig fra Arkansas og får åpne og avslutte ballet. Howlin’ Wolf kan være en grei referanse for de som ikke kjenner ham, og HVIS han noen gang roter seg til våre breddegrader er det bare å rydde plass, for dette svinger noe sinnsykt. Lurrie Bell er gitarist og sønn av munnspiller Carey Bell. Far og sønn spiller sammen her i de siste opptakene som er gjort med senior – blant annet en rørende versjon av ”Baby Please Don’t Go. Zora Young er et annet høydepunkt som faktisk kan skryte på seg å være i slekt med Howlin’ Wolf, og hennes ”Till the fat lady sings” vil glede alle fans av for eksempel Etta James. Sharon Lewis dukker også opp og synger sammen med Dave Specter Det finnes ingen egentlige dødpunkter her, og DVDen ender med å stille CDen fullstendig i skyggen. De fleste innspillingsstedene ser ut som en krysning av Hr. Nilsen, Muddy Waters og salige Cruise kafé – hvis jeg kan tilgis noen Osloreferanser, og sånn sett er dette også en utmerket utelivsguide for den som har tenkt seg til Chicago i en eller annen sammenheng. Lyden er upåklagelig og TV-produksjonen dynamisk og profesjonell og kameraet følger så vel klubbgjester som musikere tett. Det hele blir et perfekt anslag for en kveld på byen. DVDen alene hever dette fra en femmer til en svært sterk sjuer.