Her kommer duvende og klassisk Chicago-blues fra de tusen sjøers land. Wentus Blues Band har tonnevis med erfaring og har etter mer enn 10 album og en 30 år lang karriere bygd seg opp et solid renomme, også i Norge. Bandet gjør ca 150 konserter hvert år, og har gjennom samarbeid med navn som Kim Wilson, Mick Taylor og Omar Dykes bevist at de lever og ånder blues som innfødte amerikanere med aner både i Mississippi, Texas og storbyer som Chicago. I anledning 30-års jubileet kommer det nye albumet Lucky Strike Mama som en befestelse av bandets kvalitet. En råsterk bluesplate som beviser at man ikke har måttet drikke dårlig hjemmebrent i Mississippis jukejoints eller røyke sigarer i Chicagos mange blueskvarter på 60-tallet for å tilegne seg den rå nerven som Wentus Blues Band deler med svenske artister som Roffe Wikström eller Sven Zetterberg, eller norske Hungry John. Med brusende orgelkraft, en kraftfull og vuggende rytmeseksjon, troverdige gitarlicks og rå vokalprestasjoner treffer Wentus Blues Band deg midtskips om du har blå føtter og kjenner lidenskapen i godt formulerte bluestekster. Du kødder ikke med et band som leverer tunge blues-tekster i låter som «Lucky Strike Mama», «5 nights at Freddy’s», «Saints & sinners», «Johari window» og «Star in the night». Maskulin kraft! Og musikalsk er det minst like overbevisende. Herlig Dr John-inspirert magi på «Saints & sinners», Canned Heat-stompy countryblues-twang på «Thin red line», Muddy Waters-tung og suggererende Chicago-blues på «Star in the night», og den type Otis Rush/ Freddie King-gyngende gitarblues på «Saturday all time man» som Rolling Stones ville elsket å gjøre om de kunne tillate seg å gå tilbake til der de kom fra. For ikke å snakke om den Tom Waits-møkkete og New Orleans-doomy «Johari window» som tegner et sterkt bilde av smerte og tøff livsførsel. Det er mange elementer i Wentus Blues Band som er adoptert fra deres forbilder, mange av dem nevnt allerede, men de vinner mye troverdighet i måten de spiller det ut på denne plata. I dagens blues finner du ikke mye som overgår dette. Med tekster om den vanskelige kjærligheten, enten om dama som kan ryke og reise eller den uoppnåelige. Og om livets måter å holde deg i ørene på. Bluesklisjeer? Ja temaene er nok det, men jeg tror på Wentus Blues Band i ett og alt. Deres gnist er vår alles gnist. Jump on the wagon!