Du er i gode og harmonirike roots-rock, country singer/ songwriter og bluesy rock’n roll-hender så snart åpningslåta «Ain’t on the run no more» slippes løs på Mighty Magnolias andre album. Herlige gitarlinjer og en ranglende og umiddelbar låt, som å høre poputgaven av Ryan Adams med bandbackingen til Tom Petty med Mike Campbell og Benmont Tench og resten av The Heartbreakers i kanonform. Og feelgood-faktoren i dette bandet fra Bergens-traktene er av høy internasjonal klasse når de slår inn med en Chris Isaak-følelse av ypperste merke direkte med «Someone else». At bandet forstår seg på de enkle men klassiske følelsene i amerikansk rootsbasert pop, stappfull av gode vokalprestasjoner og vokalarrangement, skjønner du fort når «Green eyes» tar deg helt ned i båten med alt det Everly Brothers og Roy Orbison ga oss av varme øyeblikk på 60-tallet og comeback på 80-tallet.
For deg som jakter den tidløse radio-pop følelsen som skotske Travis gjorde seg svært populær med i Norge rundt årtusen-skiftet så er «From a higher ground» klart en av dine neste favporitter. Men de legger inn en virvlende gitarsolo av mer amerikansk merke mot slutten. Detaljene er delikate på dette albumet. Både vokalt og instrumentelt. «Comin’ of age» fortsetter den lune klassiske roots/ pop-atmosfæren som dette albumet har enda mer av enn debuten, før en mer rocka og tør vi si rockabilly-farget kraft slår inn på «There’s no easy way out» som en Rosie Flores eller hvit manns Los Lobos.
«Still love in the vault» tar deg tilbake til den klassiske amerikanske 60-talls roots-balladen som har funklende gitarer som låter som stjernedryss, steelgitarer som brer den melankolske stemningen så utrolig vakkert rundt deg, og følelser i bøttevis sunget i duetts form mellom Emil og Ine. Tilbake til dagene rundt «Streets of Philadelphia» kunne til og med Bruce Springsteen gjort denne!
Instrumentallåta «Whispers of June» er den eneste låta jeg ikke fikser på denne nydelige platen fra Mighty Magnolias. Det er liksom den aldri kommer i gang, man venter hele tiden på noe man tror skal komme. En litt mer rocka utgave av bandet på slutten av albumet gjør godt. «Out in the cold» har den friske rocka grooven countryrocken kom med på 80-tallet med band som The O’Kanes, Los Lobos, debutalbumet til Rank And File og ikke minst BoDeans. Når de avslutter albumet med den mørkeste og mest rocka av dem alle med «Amour perdu» så er blandingen av Chris Isaak og Jace Everett perfekt til å smelle av albumet med.
Duggfrisk og skarpskodd americana med klassiske harmonirike sangarrangement. Ja, rett og slett fenomenale vokale prestasjoner, følsomt fremført i en miks av country, blues og noe 50/60-talls Everly Brothers pop og easy rock’n roll. Bandet er en av Norges best bevarte hemmeligheter fortsatt for mange. I stedet for 14 julestjerner kan du heller kjøpe deg dette albumet, og en 3-4 ­julestjerner om du vil. For flottere blomster enn Mighty Magnolias har du ikke hatt i hus på lenge!