Marcus Løvdal Band, et tidligere Unionsband som Bluesnews’ lesere bør kjenne godt, fremstår nå under navnet Heigh Chief. Nå med større gryte, to tonn mer originalitet og en lavmælt groove og sjelfulle låter som treffer med musikalske kvaliteter som tør sammenlignes med Gregg Allman og Allman Brothers Band i min bok. Heigh Chief er kort og godt en sjeldent frodig plate fra et «nytt» band, som man ikke skal misse! Bandet har fortsatt noe blått brygg i kjelleren, men den sjelen og grooven de utøver som Heigh Chief låter bredere og frodigere der elementer av religiøs soulblues fra sørstatene møter r&b-foten, slik som størrelser som Knut Reiersrud og Jarle Bernhoft har uttrykt med sjelden kvalitet og raffinement gjennom flere år. Sammen med Adam Douglas (og bandet High Red som Adam er en del av) kan man etter hvert snakke om en liten bølge av norske artister og band som har skapt et raffinert uttrykk av sørstatenes soul med mørk hudfarge og americana/rock fra de mer hvite kvarter. Norsk kvalitet med europeisk klang og tenksomme arrangementer og finesse som i mine øyne løfter sørstatsmusikken med en sjel som du ikke kan unngå å identifisere rett til hjertet. Hadde jeg vært amerikaner med røtter i sørstatene så hadde jeg sperret øynene opp! Der Heigh Chief berører de samme sjelfulle r&b-soul referansene som Jarle Bernhoft, så synes jeg dette bandet har mer stamina gjennom uttrykket med to gitarer og Lars Christian Narums (Hellbillies) orgeltraktering. At de innimellom berører Reiersruds folk/jazz/blues-traktering av gitaren må fylle vår nestor i bluesmiljøet med en viss stolthet, tenker jeg. Sammen med Adam Douglas er nok Heigh Chief klar for noe langt større enn lokal suksess i Norge. Det har begynt å røre seg i Tyskland der de har hatt en viss suksess på festivaler og radiosendinger, men dette er universell musikk med et stort hjerte som bør kunne eksporteres til mange land. Også over dammen. Du hører den herlige sjelen til J.J. Grey & Mofro på fantastiske «Little things», og at du bare i det hele tatt er verdig å bli nevnt ved siden av mitt største funn de siste 10 årene sier mye om Heigh Chiefs kvalitet. At de i tillegg har følelser av Paul Simon (med røffere rockbesetning) på «Going south», og har flere billass med Allman Brothers Band-kvaliteter på frodige «Nothing but to worry», er bare noen flash du får opp i memory-boksen når du hører deg gjennom denne plata. Den vokser og kommuniserer med sjel og finesse både gjennom Bjørn Blix’ flotte vokal, bandets raffinerte musikalske frodighet og genialt riktige arrangement. Det er godt gjort å få det til å låte så «kostbart og perfekt» og samtidig ha klart å beholde sjelen og nerven. Bare hør deres instrumentale versjon av klassikeren «Amazing grace» som er gjort noen tusen ganger fra før. Du har en overraskelse i vente her! Like overraskende som at hele denne platedebuten til Heigh Chief er en knallperle. Du skal ikke være et øyeblikk i tvil om at dette er en plate du trenger, og at Heigh Chief har et følelsesregister som omvender ikke-troende. Søndags morgen som lørdags kveld!