Torden og hammer og alt annet som kan illustrere et rockeband som trøkker til så alvorlig og kompromissløst at selv herdede rockefans som har vært ute en vinternatt før blir en smule stille, betatt og satt ut av øyeblikkets stemning. Hårete, jammete, slamrende, stoner-primale, tung blues i bånn, og en groove som kombinerer alt man kan huske fra Jimi Hendrix via Allman Brothers Band til MC5 og frem til Queens Of The Stoneage og live-fyrig Lenny Kravitz. Det nye norske bandet Spidergawd ble hyret til årets Øyafestival nesten før blekket hadde tørket på det første utkastet til ideen, og det er kanskje ikke så rart som det høres ut. For ideen her, med en Per Borten (Mooving Oos) som ville tilbake til den slamrende og primale rockefoten han dyrket med sitt forrige band Cadillac, og en Motorpsycho-leder i bassisten Bent Sæther, Norges mest spennende free-riding rockeband de siste 10-15 årene, som tente på ideen, er en umiddelbar hit i enhver fortapt rockesjel. Det er som en junkie som enser muligheten for et siste skudd. Bare må ha det! Man skulle kanskje tro at når man har vært så lenge på toppen av rocken i Norge og internasjonalt som disse herrene så er alle ideene levd ut. Jeg skal ikke si at de egentlig finner noe i verktøykassa som du ikke har hørt før, men attityden og nerven her blåser deg uansett av barkrakken. Spidergawd rocker så intenst, progressivt, jammete, fengende og dyrisk besettende at jeg tipper Robert Plant og Jimmy Page mister paraplyen i drinken sin i løpet av 24 sekunder. For så i neste øyeblikk å sette den fra seg der de trodde det var et bord. I løse luften. For enhver som digger riff, digger tung stonerinspirert rock, digger rødglødende gitarforsterkere der både bass og gitarer brummer og freser nærmest som et forstadium til hjertestans, er dette slik himmelen forhåpentligvis vil møte oss den dagen vi går bort. Et møtested der den progressive og frie rockesjelen møter den optimale stoner-jammen, og helles over i en krukke med blå elementer fra jazz-saksofon til gammel ujålete bluesgitar. Dette er ikke musikk for pyser. Rock laget av folk med baller til rockefans med baller. Jenter inkluderes selvsagt! Det kan nevnes at nevnte saksofon kommer i bidrag fra Rolf Martin Snustad fra bandet Hopalong Knut, mens i tillegg til Bent Sæther kommer også Kenneth Kapstad (trommer, ex Gåte) med fra Motorpsycho til Spidergawd-universet. Albumet er annonsert med seks låter der den lengste, magiske «Empty rooms» på rundt 14 minutter hvorav de første 3 minuttene er en fantastisk jazzsaksofon-intro før maskineriet virkelig tenner. Men på mitt lyttereksemplar er det syv låter. Den siste er en rå og helt nedpå mørk og manisk blues med ulende utydelig vokal, og akustisk/ elektrisk riffete jukejoint bluesgitar fra bulene i Clarksdale. Jeg tror han synger «I’ll never be a devil», men om denne plata ikke er djevelens verk, hvilken rockeskive er det da?! Robert Plant & co har forresten fortsatt ikke summet seg og funnet et bord å sette fra seg drinken på. Det kan jeg garantere.