Oh-la-la, denne har vi venta på, alle vi som har litt ekstra sans for Chicago-blues. Kenny Smith har jo i en årrekke vært med ‘overalt’, spilt med ‘alt og alle’ i Chicago og må vel ha over 100 plateinnspillinger under vesten. Med ‘Drop The Hammer’ får vi hans debut under eget navn. Neida, jeg glemmer ikke at han i kjølvannet av Grammy-vinneren ‘Joined at the Hip’ (album spilt inn av Kennys far Willie ‘Big Eyes’ Smith og Pinetop Perkins i 2011), gjorde ‘Keepin’ It Together sammen med Bob Stroger i 2014, men denne gangen er det helt og holdent ‘Beedy Eyes’" sitt prosjekt.  
For de av dere som ikke vet hvem Kenny Smith er: Han er født i huset der Muddy Waters engang bodde, han er sønn av den legendariske trommisen Willie ‘Big Eyes’ Smith, som spilte i Muddys band i 18- 20 år, og han er oppvokst med huset fullt av bluesens storheter. 
OK, endelig har altså unge Smith, som etter eget utsagn tenker trommer 24/7, fått gitt ut sitt eget album. 12 egenproduserte låter innspilt av og med hans egne, håndplukkede medmusikanter; “I’ve been wanting to produce and perform on a raw, edgy album exactly like this with my own, hand-picked band for many years,” sier Kenny om saken; “I’m excited and proud to see ‘Drop The Hammer’ finally become a reality”. 
Og musikerne som hjelper Kenny Smith er ingen hvem som helst - han har med seg en flott blanding av ‘gammelt og nytt’ – se bare her: Billy Flynn, Greg Guy (jada, sønn av Buddy), Ari Sederis, Nelson Strange og Guy King på gitarer, Sugar Blue og Omar Coleman på munnspill, jazzbassist Felton Crew og Luca ­Chiellini på div. tangenter. Og da har jeg vel bare glemt backing-vokal av Andrea Miologos, Dana Gordon og Kim Johnson, at hans egne barn Mae, Clara og Theodore er med på låta ‘Hey Daddy!’, og at Billy Flynn også ved en anledning, i åpningskuttet ‘Head Pounder’, henter frem sitaren sin. Da skulle vi vel ha det…
Klarer han så å levere, den godeste Smith? Ja, det var det, da. 48.000-kronersspørsmålet. Det jeg egentlig ikke har lyst til å svare på. Fordi Kenny Smith er sånn en likandes fyr, en fyr med så enormt mange flotte meritter bak seg, så skulle jeg ønske prosjektet hadde holdt bedre mål. Det begynner så flott med de tre låtene nevnt i forrige avsnitt, men så kollapser det liksom litt. Låtene er ikke helt der, Chiellini er flott så lenge han holder seg til tradisjonelle pianoer/orgler, men når det som høres mest ut som et ‘danskebåt­keyboard’ dukker opp – du vet, det som skal låte som et helt hornorkester - nei, da blir det bare uutholdelig. Kenny Smith ville så gjerne kombinere tradisjonell blues (som den han er vokst opp med) med moderne, 2019-aktig Chicagoblues, og ‘Drop The Hammer’ klarer av og til å høres ut som tradisjonell og moderne på en gang, men det holder dessverre ikke helt inn. At skiva tar seg veldig pent opp igjen med det siste to låtene, er dessverre ‘too little too late’. 
Kenny kan alt om tromming, behersker enhver stil, og han synger sine egne tekster stort sett på en god og troverdig måte, ikke strålende, med altså stort sett greit nok. Lurer man på hvordan musikk fra ‘The Windy City’ høres ut sånn til daglig, så skaffer man seg debut-skiva fra Kenny ‘Beedy Eyes’ Smith sjøl og gir den en sjanse. Dette er Chicago. The Blues. Today. På godt og vondt.