JOE RUSI
JOE RUSI
Who I Am
Big H Records
Det oser Louisiana/New Orleans lange veier
For uinnvidde; Joe Rusi er opprinnelig rumener som siden 2001 har vært bosatt i Flekkefjord der han er ansatt som kulturskolerektor i Lund kommune. Han startet opp i meget ung alder på fiolin, skiftet etter hvert til gitar og har mastergrad i komposisjon og gitar fra Berklee College of Music under vesten. For oss med et snev av bluesinteresse er Joe Rusi først og fremst kjent gjennom bandet sitt Joe Rusi Trio, en ganske så hardtslående blues/rock-combo.
Og med nettopp dette som bakteppe, blir overraskelsen desto større når man, kanskje uten de aller høyeste forventninger, setter ‘Who I Am’ i spilleren. Man trenger knapt to takter av åpningssporet ‘Make a Better World’ for å forstå at dette er en helt annen Rusi. Det oser Louisiana/New Orleans lange veier, nedtona og funky på en gang. Og forklaringen er såpass enkel som at Joe Rusi (gitar og vokal) og produsent Arne Skage (også slide-, lapsteel- og andre gitarer) dro til New Orleans og The Music Shed våren 2015, hyret inn en bråte lokale kanoner og spilte inn skiva der. Mange vil nok nikke gjenkjennende til navn som Johnny Vidacovich og Doug Belote (trommer), John ‘Papa’ Gros (div. keyboards), James Singleton og George Porter Jr (bass). Arnestedet studio i Flekkefjord ble brukt til tilleggsinnspillinger (blås bl.a.) og miks.
Låtene er hovedsakelig Joe Rusis egne, flere av dem nedstrippa versjoner av låter han tidligere har presentert oss. Et par velvalgte cover-låter har Rusi og Skage imidlertid rydda plass til: Earl King’s ‘Make a Better World’ og Allen Toussaint’s ‘Play Something Sweet’ (aka ‘Brickyard Blues’). Og det er så utrolig nydelig gjort, det hele. Gitarriffene er, til en viss grad, byttet ut med behagelige sing-a-long låter, blytungt komp er byttet ut med fengende og svette New Orleans-rytmer, og det beste av alt; Skiva vokser for hver eneste gjennomlytting! Ikke sånn å forstå at herrene Rusi og Skage ikke spiller sine gitarer, for det gjør det så det suser. Men denne gangen i en mye bredere bandsammenheng, som en del av en ytterst delikat musikalsk innpakning. Å skulle velge seg ut enkelte låter er ikke så lett, men de to tidligere nevnte coverlåtene er selvfølgelig med. Det samme gjelder Rusis egne ‘Seven’ og Gipsy Rolling Stone’ (en herlig slow blues). Men hele skiva holder jevn, høy kvalitet, så her er det ingenting å nøle etter.
NB! I det anmeldelsen skrives kommer pressemeldingen om at skiva er blant de tre Spellemann-nominerte i blues-kategorien. Godt! Da er det altså flere enn meg som har falt for den litt lavmælte utgaven av Joe Rusi…