Kall det garasje-soul, retro-soul eller neo-soul, nye generasjoner musikere på begge sider av atlanteren gjenskaper R&B og soul fra 60- og 70-gullalder med sin egen touch.

Kanskje ansporet av den altfor tidlig døde Amy Winehouse og hennes suverene grep om uttrykket, kanskje var det katalogen til Brooklyn-plateselskapet Daptone som brakte veteraner som Charles Bradley, Sharon Jones og Lee Fields ut til et publikum som først hadde møtt opprinnelig soul gjennom hip-hop-artisters samplinger. Et av bandene som gjør seg mest gjeldende på dagens retro/neo-soul-scene kommer fra Birmingham, Alabama i det dypeste av det amerikanske Deep South. Bandet består av unge hvite musikere og med Paul Janeway (St. Paul) som frontmann og hovedleverandør av låter, har de en vokalist som har Otis Redding og arven fra Stax og Muscle Shoals i ryggmargen. Det er fristende å sammenligne ham med den hvite studiomusikeren Eddie Hinton som innimellom låtskriving og gitarspilling for andre musikere rakk å utgi egne album som nærmest er blitt stående som målestokken for blue-eyed soul. Eddie Hinton var en slags reinkarnert Otis Redding i hvit manns skikkelse. Paul Janeway er en reinkarnasjon av Hintons ekstatiske blue eyed soul med forankring i gospel. Med sin funky sekstett Broken Bones, som inkluderte to messingblåsere, senere supplert med saksofonist, ledet Janeway et band som raskt ble livefavoritter med opptredener på de mest prestisjefylt festivalarenaene i USA. Men bandet ser seg ikke tilbake. Fra partystemningen på deres EP Live and in Person!!!! (2014) og deres første regulære album Half the City har de gjennomgått en musikalsk modning der personlige og sosiale temaer har kommet til å prege sangtekstene. Dette var i emning på Sea of Noise (2016), og er fullt realisert på årets album, Young Sick Camellia, som er et ambisiøst og dypt personlig konseptalbum, kunstnerisk forløst sammen med superprodusent Jack Splash, som har Solange, Mayer Hawthorne og Kendrick Lamar på CV’en. Like fullt er de forankret i sørstatssoulen gjennom samarbeidet med Stax-veteranen Lester Snell som var medlem av Isaac Hayes Movement i Shaft-perioden. Snells strykerarrangementer smyger seg rundt de symfonisk-psykedeliske funkpartiene som Young Sick Camellia-albumet er rikt på, og som var en del av Stax-svaret på Marvin Gayes sosialt engasjerte What’s Goin’ On-album. Staple Singers, Isaac Hayes og de episke soulballadene til Johnnie Taylor er sørstatsmusikken som klinger i bakgrunnen når du hører de nye sangene på det nye albumet til St. Paul & the Broken Bones, og som har en tittel som henspeiler på at kamiliarosen er delstaten Alabamas offisielle blomst.
Noe er sykt i Alabama, i USA, i verden. Dette sies indirekte gjennom de sterkt emosjonelle sangenes beskrivelser av forhold mellom medlemmene i Paul Janeways egen familie og ikke minst mellom generasjonene. I fire korte snutter mellom sangene er det langt inn opptak av samtaler han gjorde med sin kreftsyke bestefar i forbindelse med innspillingen av plata. Det gir virkningsfull klangbunn for en soulmusikk som er blitt noe langt mer enn retro og neo. Den handler om livet og verden i 2018 reflektert gjennom en ung soulsanger fra Alabama. Bandet besøkte Cosmopolite Scene i Oslo i november i år.