Odin Landbakk

Odin Landbakk  - Speilvendt

Odin Landbakk
Speilvendt
Rocksport Music

Debut fra ung norsk gitarist

Odin Landbakk. Gitarfenomenet som vant Norske Talenter som 13-åring for sitt blendende gitarspill. Det var en øvelse i teknikk. En øvelse i C-momenter i virtuositet på gitar. Nå er det mye mer alvor, for nå debuterer han med sitt første album. Med låter. Med følelser. Som vi jo vet er noe helt annet.
Gutten fra Kristiansund har nå rukket å bli 17 år, og han har fått med sed Claudia Scott som produsent, musiker og medlåtskriver. Blant musikerne finner du Jørun Bøgeberg (a-ha, Tove Bøygard) på bass og Olaf Olsen (Bigbang) på trommer. Dyktige folk. Ingenting er overlatt til tilfeldigheter når Odin Landbakk debuterer. Han føles fortsatt ung, ja kanskje uferdig i snittet, men du verden så profesjonell til å være 17 år. Men det gis ikke stilkarakterer på bakgrunn av det alene. Man må levere, og det gjør han virkelig!
Åpningssporet er det instrumentale glidende gitarsporet «Hymne til en legende». Skal vi gjette kvalifisert så er denne legenden Terje Rypdal. Følsomt, nakent, veldig emosjonelt og med lyriske kvaliterer fra Terje Rypdal til Pink Floyd. En nær magisk start!
Videre følger rootsrock med følelser som nok deles av en viss Mark Knopfler, med en Runrig-melodisk vegg av gitarer. Det er i gitararbeidet Odin Landbakk virkelig imponerer. Som vokalist er han helt ok, men er bare 17 år. Med manglende ballast og litt uferdig og pubertalt trykk deretter. Det samme følte man med britiske Aaron Keylock da han debuterte for et større plateselskap. Du må ha levd litt, svettet litt, sunget hjertet ut litt, for å utligne kraften i gitarspillet.
Olaf Olsens karakteristiske jabbing bak trommene kommer til sin rett når Odin virkelig folder ut vingene med gitararbeid av sjelden klasse på albumets tredje låt. Vent til låta har passert to minutter så åpner følelsene og gitararbeidet seg skikkelig, og du kjenner at Odin Langbakk ikke bare er en sjeldent flink gitarist. Han kan også levere følelser i spillet som er helt på høyde med legenden han hyllet i åpningssporet.
Det er blues i uttrykket. Tidvis gutsy ZZ Top-flammende, andre ganger mer folkrock-bluesete som vår egen Peer Gynt. «Strengedansen» spiller Odin helt opp i klasse med Lars Håvard Haugen, Øystein Sunde eller Peer Gynt i dette landet. Det er heftig, det er hardt rockende som du har hørt Gary Moore eller Ritchie Blackmore, men de norske røttene i folkemusikken og folkrock er ikke til å ta feil av. Gnistrende låt!
Du vil kunne dra kjensel på bluesy stilskapende rock og powerpop, kledt med vokale harmonier arvet fra Øystein Greni, eller til og med Crosby, Stills & Nash og The Byrds. Du kjenner definitivt eimen av en amerikansk singer/songwriter-legende som Matthew Sweet på et par av låtene der blues, garasje og powerpop smelter sammen i disse litt psykedeliske 60/70-talls harmoniene. Veldig unorsk, og musikk som har en sjel som vokser for hver runde den spinnes. 
Er du glad i gitarbasert musikk er Odin Landbakks album et must denne høsten. Det er noe uferdig over uttrykket kanskje, så kanskje er det overmot å gi terningkast fem. Men det er for mye bra her til å holde en 17-åring nede. Det er bare å glede seg til fortsettelsen!