Første gang jeg hørte The Kentucky Headhunters var på slutten av 80-tallet da de slapp debutalbumet «Pickin’ on Nashville», håvet inn fire nummer 1-hits på countrylistene og snappet en Grammy. Men de fant ikke noe hjem hos meg. Dusinvare countryrockband med sørstatsrock-appell har det vært mange av. Det holder ikke med attityde og livefølelse, man må ha noe som er originalt og som føles ekte. Verden trengte ikke mer Garth Brooks eller Billy Ray Cyrus-plastikk. Selv om The Kentucky Headhunters hadde mer av den rause sørstatsrock-attityden!
Så har det rent mye vann i havet siden den gangen da brødrene Richard og Fred Young (gitar og trommer) og fetteren Greg Martin (lead gitar) debuterte. Enda lenger siden de faktisk startet opp å spille sammen tilbake til 1968, så kanskje ikke så rart at bluesen kom krypende med årene siden de bor i sørstatene. For fire år siden gjorde de sitt overraskende debut­album for blueslabelen Alligator sammen med pianisten Johnnie Johnson med tittelen «Meet me in bluesland». Nå da de for første gang reiste utenfor Nord Amerika, til Englands Ramblin Man festival, kom derfor ideen om å følge opp med å fange den live-­erfaringen dette hardtarbeid­ende bandet har brukt et helt liv på å skape på plate. 
Og det har skjedd en del med The Kentucky Headhunters siden 1989, det skal innrømmes. De trøkker med adskillig mer pondus nå enn den gangen, og de mer streite country-attributtene har blitt igjen hjemme i USA. Country, bluesrock og sørstatsrock i en forening man absolutt kan like sammen med skummende halvlitere og egne uovertrufne luftgitar-riff. 
«Live at The Ramblin’ Man Fair» er ikke en plate man må ha, men er man hektet på de feteste og tyngste countryrock-bandene siden Charlie Daniels Band eller den bluesrocken som sviver mellom sørstatsrock og blues og singer/songwriter-kulturen slik Mike Zito gjør så er det bare å slenge seg på bussen for en gøy konsert der medlemmer fra bandet Black Stone Cherry «joiner». Som bonus får du tre tiloverslåter fra innspillingene med Johnnie Johnson fra forrige album i 2015 som ikke har vært utgitt før. Morsomt fra et band som oser av en artig «ikke ta oss så alvorlige, selv om vi er utmerkede musikere» attityde.